Ensidig og unyansert 
om Black Lives Matter

Olav H. Kydlands påstand om at kristne ikke bør støtte Black Lives Matter, er historieløs i sin fremstilling av BLM, og mangler et tydelig skille mellom organisasjonen BLM og bevegelsen med samme navn.

Kydlands innlegg henviser til statistikk fra US Crisis Monitor, og beskriver at USA opplevde 637 opptøyer mellom mai og september i fjor, og at BLM stod bak 91 prosent av dem.

Her er det viktig å påpeke at det har vært et mye større antall enn 637 demonstrasjoner i USA i fjor. Om vi ser på året 2020 i sin helhet, har det vært over 10.000 demonstrasjoner assosiert med BLM i USA.

Hele 94 prosent av disse har vært fredelige, ifølge US Crisis Monitor. Likevel har 1 av 10 demonstrasjoner tilknyttet BLM blitt møtt med direkte innblanding av politi eller andre autoriteter. Noe som står i sterk kontrast til at kun 1 av 25 demonstrasjoner organisert av høyreekstreme grupperinger ble møtt på samme måte.

Enda sterkere står det i kontrast til at 42 prosent av amerikanere er av den oppfatning at «flesteparten» av BLM demonstranter egger til vold og har som hensikt å ødelegge eiendom.

Sistnevnte kontrastfylte eksempler, er bare to tegn til sosiale og politiske forhold som virker direkte stigmatiserende og diskriminerende inn på en minoritetsgruppe.

En minoritetsgruppe som allerede har med seg slaveri, segregering og grove overtramp i sin historiske bagasje. Uten et historisk perspektiv i denne saken, blir vi kontekstløse, ensidige i vår tolkning og ufullstendige i vår forståelse. Uten et historisk bakteppe står vi i fare for å miste erkjennelsen av at organisasjoner som kjemper minoriteters sak, er viktige og uunnværlige i et samfunn.

Jeg savner også et tydelig skille mellom organisasjonen Black Lives Matter, og bevegelsen med samme navn. Skillet mellom organisasjon og slogan, er nemlig noe som ofte blir glemt.

Det store flertallet av mennesker som trakk til gatene for å protestere mot politivold og forskjellsbehandling i 2020, eller brukte hashtaggen #BLM på sosiale medier, gjorde dette primært for å vise støtte og sympati for en befolkningsgruppe som gjennom historien, og den dag i dag, opplever å bli stigmatisert, diskriminert og undertrykt i samfunnet.

De gjorde det fordi George Floyd ble kvalt til døde på åpen gate, mens han desperat tryglet for livet sitt til politimannen som satt med kneet presset mot halsen hans. Og mange av oss gjorde det fordi vi tror på en Gud som skapte alle mennesker i sitt bilde (1.Mos 5:1), som oppreiser de undertrykte (Salme 146:7–8) og hater urett (Salme 11:7, Salme 5:6).

Det er ingen hemmelighet at organisasjonen BLM, står for mye mer enn kun å hevde at mørkhudedes menneskers liv har en verdi og betydning. Organisasjonen ble startet i 2013, som en direkte respons på at George Zimmerman ble frikjent etter han skjøt og drepte 17 år gamle Trayvon Martin. Med andre ord ble den dannet som en protest mot sykdomstegn i samfunnet.

Jeg tror det er viktig at vi fokuserer på det, istedenfor på grunnleggernes seksuelle orientering og deres politiske standpunkt. BLM sier selv at deres hovedoppdrag er å utrydde «white supremacy», støtte opp under svarte mennesker og svart kultur, og beskytte dem mot vold utøvd av stat og samfunn. Vi må derfor skille mellom hva som er organisasjonens hensikt og hva som er en del av dens verdier. For BLM er ikke alene om å være verdiliberal.

Selv om man klarer å trekke et skille mellom organisasjon og bevegelse, og utvise historisk empati mot den svarte befolkningen, synes jeg fortsatt det er problematisk når det blir hevdet at kristne ikke bør støtte BLM.

For når ble det egentlig slik at vi kristne må ta fullstendig avstand fra alt og alle som ikke er helt enige i våre bibelske overbevisninger? Vi gjør vel ikke det når vi velger hvilket politisk parti vi skal sympatisere med?

Da trekker vi heller ut såkalte hjertesaker, som er viktige for oss personlig, eller viktige for oss ut i fra vår forståelse av Bibelen. Jeg stiller spørsmål til om det er realistisk og hensiktsmessig å oppfordre til et liv der kristne ikke kan samarbeide med sekulære mennesker og organisasjoner. Er det i det hele tatt mulig?

Organisasjonen BLM kan i aller høyeste grad kalles både sekulær og verdiliberal. Det kan også Google, Facebook og Instagram. Hvorfor er det ingen som krever at vi tar avstand og logger oss av der? Eller aner jeg en dobbeltstandard her, der en minoritetsgruppe nok en gang ender opp som taperen?

Avslutningsvis vil jeg påpeke et siste problem med å hevde at kristne bør ta avstand fra BLM. Det finnes ikke noe annet evangelisk alternativ. Tydeligvis har ikke temaet vært på dagsordenen i de kristne kretsene.

I dag er er det mange i verdens svarte befolkning som lider under urettferdig behandling. Jeg tror vi som kristne har et generelt ansvar for å stå opp mot all urettferdighet, diskriminering og forskjellsbehandling som rammer våre medmennesker.

Uavhengig av om menneskene som rammes er kristne eller ikke. Når det gjelder våre kristne brødre og søstre, sier Bibelen helt konkret at vi skal lide med dem (1.Kor. 12:26).

Jeg lurer på hvilket alternativ til BLM vi tilbyr våre søsken i Kristus, som i dag har et behov for å høre at deres liv har en mening og verdi. Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Om ikke de får puste, får ikke vi heller puste.