Engang forstår vi det
Edin Løvås forteller følgende i sin bok «Gode ord på vandringen»
«For en tid siden døde en 14 år gammel pike. Hennes dødsleie utløste mye sorg i familien og i den menigheten familien tilhørte. Hele den aktive delen av menigheten, som tilhører Den norske kirke, hadde bedt om helbredelse for piken. Men det hendte noe som trøstet alle.
Dagen før Herren tok henne til seg, strålte hun opp og sa med klar stemme: ‹Nå forstår jeg det. Nå forstår jeg alt sammen.› De som stod omkring sengen, opplevde at hun var helt trygg og rolig. Denne piken så allerede inn i den evige verden. For henne var alle gåter løst. Det er dette som beskrives i kjærlighetens høysang på denne måten: ‹Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.› (1. Kor 13,12)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den gripende hendelsen ved denne pikens dødsleie var enestående. Men det er dette som skjer med alle Guds barn som går ut av tiden og inn i evigheten. De ser ikke lenger tingene som i et dårlig speil, laget av en metallplate, slik det var på Paulus`tid. De ser like inn i Frelserens ansikt. De forstår ikke tingene stykkevis, slik vi alle gjør, … de forstår alt sammen fullt ut.»
