En ufrivillig bråstopp

Plutselig står det stille. Jeg sitter og ser på kalenderen min, hvordan det nå ryddes massevis av plass.

Det ene arrangementet etter det andre avlyses. Så rart hvordan jeg for en uke siden så på disse tingene som noe jeg måtte og skulle. Nå må jeg nesten ingenting, bortsett fra dette; å hindre smitte.

Ikke at jeg er redd for å bli syk, men jeg ønsker ikke å gjøre andre syke. Resultatet av det blir at jeg må finne en annen rytme i hverdagen og prioritere annerledes. Være hjemme. Tilbringe tid med mine nærmeste. Lese den boka jeg aldri får tid til. Holde meg i ro. Mye tid til å tenke.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg skjønner veldig godt at denne bråstoppen kan stresse mange. Vi har jo levd i dette jaget så lenge. Tid er blitt noe som løper veldig fort, og vi prøver så godt vi kan å henge med. Det føles kaotisk når det stopper opp. Hva nå? Hva med alle planene vi hadde?

Jeg prøver på ingen måte å snakke ned alvoret i situasjonen. For det er alvorlig for de som rammes av alle komplikasjonene dette viruset kan gi. Men her er vi, og vi kan velge å leve med frustrasjonen over at livet ufrivillig er satt på vent. Eller vi kan velge å se på tiden som nå blir gitt oss som en gave. Ubrukt og uorganisert tid som kommer til oss. Tid som gir oss nye muligheter. Tid til det nære. Tid til å lytte. Tid til å være. Tid til å tenke. Tid til å be.

Tomas Sjødin skriver en hyllest til bråstoppen i boka «Mens du hviler». Han berømmer jødenes sabbat og hvilen, hvor vakkert det er og en dag i uken hvile fra alt. Vi blir nå gitt flere annerledesuker. Selv gudstjenestelivet går i dvale.

Det er umulig å fortsette på autopilot. Nå er det stopp. Kanskje det for noen vil bli en oppvåkning hvor vi kommer ut på andre siden med nye refleksjoner, gjenoppdagede verdier og sunnere prioriteringer. Andre vil oppdage nye sider ved seg selv.

Det er ikke verdens undergang at vi som samfunn nå må ta det med ro. Det er verre om vi lar være. En ting er sikkert; det vil få stor positiv innvirkning på miljøet.