En tid til å gråte

Over hele kontinentet er nå debatten om 
Europas fremtid i full sving. Og den er alt 
for viktig til å bli overlatt bare til politikerne. Vi må alle være informert og involvert.

For mange har denne helgen vært en tid til å gråte: Unge briter som føler seg forrådt av sine eldre, skottene, mange nord-irer som igjen står overfor en grense mot sør, millionen av europeere som bor i London, millionene av andre europeere som bor i Storbritannia, de 2,2 millioner briter som bor andre steder i EU, befolkningen på Gibraltar... og mange «leavers» som sakte våkner opp for den enorme rekkevidden av det de stemte for og hulheten i løftene de trodde på.

Tomas Halik, prest og professor fra Praha, og fjorårets hovedtaler på State og Europe Forum i Riga, skrev et åpent brev til Storbritannia i forrige uke, hvor han skrev at hans medtsjekkere hadde smertefulle minner fra 1938, da isolasjonismens stemme, som insisterte på «den nasjonale interesse» hadde vunnet frem i Storbritannia.

Statsminister Chamberlain avviste den gangen solidaritet med Tsjekkoslovakia - «et land langt borte... folk vi ikke vet noe om». «Britiske borgere, våg frimodig å avvise fristelsen til å svikte Europa, vårt felles hjemland», ba han.

Noen gledet seg over fredagens utfall. Det gjorde også mange i forbindelse med Chamberlains famøse løfte om «fred i vår tid». Mine tanker går til Jeremia, gråteprofeten, som etter å ha advart igjen og igjen så sitt elskede Jerusalem og templet bli ødelagt. Til tross for sin sorg, kunne han fortsatt fastholde: «Herrens trofaste kjærlighet tar ikke slutt, din trofasthet er stor» (Klagesangene 3:22-23)

Eksilet fant sted likevel. Men til tross for menneskers dumhet, forble Gud suveren. For en tragedie! En nasjon som stupte inn i krise, med sine to største politiske partier i lederskapskrise, uten noen klar vei mot en stabil framtid. En alvorlig advarsel til alle andre europeiske land som vurderer folkeavstemning.

Her er de gode nyhetene. Over hele kontinentet er nå debatten om Europas fremtid i full sving. Og den er alt for viktig til å bli overlatt bare til politikerne. Vi må alle være informert og involvert.

Den åpenbare faren er at giften i Brexit-debatten kan spre seg. Remain-leiren, etter tiår med hets mot noe som heter «Brussel», argumenterte for å bli værende i EU som det minste av to onder. Begge sider spilte fryktkortet. Ingen delte en konstruktiv visjon av hvordan fremtiden skulle se ut.

Så her er den umiddelbare utfordringen vår: Å formulere en troverdig visjon for det Europa vi trenger. Robert Schuman drømte om et «fellesskap av folk som er dypt forankret i kristne verdier», et Europa hvor nasjonene samarbeidet for det felles gode, et inkluderende Europa, sjenerøsitet, gjestfrihet, gjensidig avhengighet, respekt, barmhjertighet og solidaritet. For å omformulere JFK (John F. Kennedy, red. anm.), spørsmålet var ikke «hva kan Europa gjøre for oss?», men «hva kan vi gjøre for Europa?»

Her er en annen strime av håp som bryter gjennom skyene av mørke og dom som kom med Black Friday: Brexit kan aldri virkelig skje. Visst kjenner vi alle avstemningsresultatet. Men hvem våger å aktivere artikkel 50? David Cameron sa opp på fredag, og gjorde det usannsynlig at etterfølgeren, hvem det måtte bli, vil kunne starte den prosessen før til høsten. Boris Johnson, den ledende kandidaten, ser ikke ut til å ha en klar plan for hva han vil gjøre nå, som om han aldri egentlig forventet å vinne. De drastiske konsekvensene av Brexit begynner å gå opp for ham også.

«Hvem», spør Guardian, «vil ønske å ha ansvaret for alle virkningene og konsekvensene på sine skuldre? Boris Johnson (...) har blitt utmanøvrert og spilt sjakk-matt. Hvis han ønsker å lede partiet og så mislykkes i å iverksette artikkel 50, så er han ferdig. Hvis han ikke stiller og faktisk forlater manesjen, så er han ferdig. Hvis han stiller, vinner og leder UK ut av EU, så vil alt være over – Skottland vil bryte ut, det vil bli omveltninger i Irland, resesjon (...) brutte handelsavtaler. Da er han også ferdig. Boris Johnson vet alt dette. Brexit-lederne har nå et resultat de ikke kan bruke. For dem har lederskapet i Tory-partiet blitt en giftig fristelse. Da Boris Johnson sa at det ikke var nødvendig å aktivere artikkel 50 med en gang, mente han egentlig å si «aldri».

I mellomtiden har begjæringen til myndighetene om å implementere en EU-regel om folkeavstemninger – at siden den siden som vant hadde mindre enn 60 prosent basert på en oppslutning på mindre enn 75 prosent burde det holdes en folkeavstemning til – samlet rundt 3,5 millioner signaturer i løpet av tre dager! (Ironisk nok ble den startet av en «leaver» da utfallet var ventet å slå ut til «Remain»-sidens fordel.) Tenk at en EU-regel kunne bidra til å redde ansikt for Westminster!

Ingen later som at EU er en perfekt institusjon. Det er fremdeles et arbeid i utvikling, som forandrer seg hele tiden gjennom innspill fra alle medlemsstatene.