En krønike

For Herrens øyne farer over hele jorden, så Han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham.

Kong Asa, het han. Hele 41 år fikk han på tronen. Her nede. Av de konger i Juda som levde på jorden skulle ingen, med ett unntak, få flere regjeringsår.

Kong Asa hadde et godt navn og rykte fra sin ungdom av. Han var ingen hvem som helst. Han hadde en navngjeten bakgrunn. Hans oldefar var ingen ringere enn kong Salomo. I Skriften sies dette om hans måte å lede på: Asa gjorde det som var godt og rett i Herren, hans Guds øyne. Som hans far. Og langt på vei hans oldefar.

Asa hadde ungdommens radikalitet og nidkjærhet. Dessuten stor, stor gudsfrykt. Alt som var motbydelig for Herren, var motbydelig for Asa. Selvfølgelig var det mange i Juda som var mer avslappet og tenkte mer inkluderende og dermed praktiserte gudsdyrkelsen annerledes enn kongen. Men Asa var ikke alene. Han hadde en fryktløs, tapper hær på 300.000 mann. Det står skrevet: Han fjernet altrene for fremmede guder og offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned asjerastolpene. Han sa til judeerne at de skulle søke Herren, sine fedres Gud og holde loven og budene. Fra alle byene i Juda fjernet han offerhaugene og røkelsesaltrene.

En slik voldsom fremferd mot annerledes-tenkende skulle man tro ville skape konflikt i et allerede delt Israel. Men historieboken sier merkelig nok: Og kongeriket hadde ro under ham. Ingen gikk til krig mot ham i disse årene, for Herren gav ham fred. Det var seier.

Men en ting var de indre konflikter. Asas ytre fiender hadde vokst seg umåtelig svær. Kusjitten Serah gikk mot Juda med en hær på tusen ganger tusen mann. Kan man vinne en slik krig, knusende underlegen i antall som man er? Da de stod oppstilt mot hverandre ropte Asa til Herren sin Gud og sa: Herre, bare du kan hjelpe i kampen mellom dem som er sterk og dem som er svak. Hjelp oss, Herre vår Gud! For vi stoler på deg og i ditt navn har vi gått mot denne veldige styrken. Herre, du er vår Gud. Ingen mennesker kan stå seg mot deg. Og Herren besvarte på mirakuløs måte Asas tillitsfulle bønn. Det ble seier.

På grunn av dette, var det mange fra nordriket Israel som hadde gått over til Asa da de så at Herren hans Gud var med ham. Men kampen for renhet og sannhet i nasjonen tok visst aldri slutt. Det måtte stadig kjempes.

Profeten Asarja, som Herrens Ånd kom over, kom en tid senere til Asa. Han sa: Hør på meg, Asa og hele Juda og Benjamin. Herren er med dere hvis dere er med Ham. Søker dere ham, lar han seg finne; men forlater dere Ham, vil han forlate dere. Profeten minnet Kong Asa og hans menn om deres fortids historie. I lang tid var Israel uten den sanne Gud, uten prester til å undervise dem og uten lov. Men i sin trengsel vendte de om til Herren, Israels Gud. De søkte Ham, og Han lot seg finne. På den tiden var det ikke trygt, verken for dem som drog ut, eller for dem som kom hjem. For det rådde stor uro blant folkene i alle land. Folkeslag ble knust mot folkeslag og by mot by; for Gud uroet dem med alle slags trengsler. Men vær sterke og la ikke hendene synke! Dere skal få lønn for det dere gjør.

Om profeten Asarjas ord var frembåret noe upresist og med uklar forskrift, visste Asa hva det betød. Skriften sier: Da Asa hørte disse ordene, den profetien som Oded-profeten hadde båret fram, gjorde han seg sterk og fikk fjernet alle de motbydelige gudene fra hele Juda og Benjamin, og han innviet på nytt Herrens alter. Det ble seier igjen.

Det må også ha vært splittelser og krig i Asas eget hus. Det står: Kong Asa tok til og med verdigheten som kongemor fra sin farmor Maaka fordi hun hadde laget et frastøtende bilde fra Asjera. Han hogg det i stykker, knuste det og brente det opp i Kedron-dalen. Men offerhaugene i Israel ble ikke nedlagt. Asa bevarte likevel sitt hjerte helt så lenge han levde.

Skriften sier: Det var ikke krig før i det trettifemte året av Asas regjeringstid. Da kom Basja, Israels konge mot Juda-kongen Asa. Asa hadde møtt trusler før. Og triumfert, ved Herren. Denne gang valgte han en annen taktikk, med stort tap, ved Herren.

Asa inngikk - av grunner Skriften sier ingenting om - en listig og menneskelig allianse med en fremmed arameerkonge for å redde det som reddes kunne der han hadde makt. Han må ha vært overveldet av frykt. Det som skjedde før, skjedde igjen. En profet kom. Hanani. Han gjorde det profeter ofte gjør. Minnet Kong Asa om historien. Enda en gang. Nå fikk Asa løfte om krig.

«Fordi du den gangen stolte på Herren, gav han dem over i dine hender. For Herrens øyne farer over hele jorden, så Han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham. Denne gangen har du vært uklok; fra nå av skal du stadig ha krig.»

Før hadde Asa klokelig lyttet til profetene. Men ikke denne gang. Merkelig nok. Var han gått trett av å kjempe for alt han hadde kjært? Var han for stolt til å omvende seg? Ordet fra Hanani tålte ikke Asa. Han gjorde det som ofte skjer med plagsomme profeter. Asa ble så sint over disse ufølsomme ordene at han satte seeren i arrest. Også mot andre av folket gikk Asa hardt fram på den tiden.

Det var kanskje symptomatisk det som skjedde fire år senere. Asa fikk en sykdom i beina. Og den ble verre og verre. Han visste at han skulle dø. Han hadde til og med fått hugget ut sitt bestemte gravsted i Davidsbyen. Likevel står det skrevet: Men selv da han var syk, søkte han ikke Herren, men bare legene. To år senere døde kong Asa. Han var fortsatt folkekjær hos mange som sikkert også husket alt det gode han hadde gjort. Han fikk en verdig gravferd av folket. De la ham på en seng fylt med krydret balsam og ulike salveblandinger. Så tente de et veldig bål til ære for ham.

Så kom det en ny konge. Historien går sin gang. Bedre med fred her inne og strid der ute. Enn strid her inne, og fred der ute.

For Herrens øyne farer over hele jorden, så Han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham.