En krigserklæring

Frankrikes president Francois Hollande kaller terrorangrepene i Paris for en krigserklæring fra Den islamske stat (IS). Sterke ord, men det er lett å forstå ham.

Et angrep av et slikt omfang har Frankrike ikke vært utsatt for siden Andre verdenskrig.

Holland lover å slå tilbake mot terroristene. Både innenfor og utenfor landets grenser. Og han maner Frankrikes allierte til å stå side ved side med dem i kampen mot det han kaller «barbariet».

LES: Norsk politi beredt til å skjerpe beredskapen

For massemyrderiene fredag den 13. er ikke bare et angrep mot franskmenn. Den islamske stat vil føre krig mot hele den siviliserte verden.

I et videobudskap gjør IS det klart at fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France var spesielt plukket ut som terrormål fordi det var to kristne nasjoner som spilte mot hverandre.

Terroristenes ønske er at alle som sier nei til å leve under islamismens åk, skal kjenne fryktens makt. Frykten for deres automatvåpen. Frykten for deres selvmordsbombere.

Redselsscenene i den franske hovedstaden fører naturlig nok til at mange stiller spørsmål ved vår egen sikkerhet også her i Norge. Gjør våre myndigheter nok for å sikre norske borgere når terrorister kan slå til på en så ekstrem og omfattende måte ikke langt fra oss?

Terrorangrepene i Paris kom samme dag som Politidirektoratet avgjorde at bevæpningen av norsk politi skal opphøre. I en situasjon der tungt bevæpnede terrorister kan slå til i hjertet av Europa, skal altså batongen være det farligste våpenet som norsk patruljerende politi bærer med seg til daglig.

Selvfølgelig kunne man ønsket at våre sikkerhetsutfordringer var på nivå med det som beskrives i Thorbjørn Egners litterære univers. Men de er altså ikke det. Og da må vi heller ikke handle som om vi fortsatt levde i en annen tid.

Å tillate den bevæpningen, som også politiet selv ber om, burde være en selvfølge.

Også nedgraderingen av sikkerhetsnivået som nylig ble gjort, fremstår nå i et litt merkelig lys. Bare få dager etter at PST fastslo at trusselen fra IS hadde blitt mindre, så slo altså denne terrororganisasjonen til med sin hittil mest spektakulære og dødelige aksjon. Og selv om PST viser til at mange norske IS-krigere har blitt drept, så kan altså IS-sympatisører fritt bevege seg over grensene.

Kanskje er det er det de gjør akkurat nå? Det kan vi ikke vite.

For selv om vi er midt inne i den største migrasjonen og folkevandringen nordover det europeiske kontinent på flere generasjoner, har vi liten eller ingen peiling på hvem som krysser grensene våre. Og på hvilke hensikter de har.

I en så alvorlig situasjon som det Europa nå befinner seg i, må vi ha bedre kontroll med hvem som slippes inn i enn det vi har i dag. Det kommer nå til å skje i Frankrike.

Og det burde også skje i Norge.