Egne og andres kameler
I et mer sekularisert Norge er det likevel naivt å tro noe annet enn at disse to partiene i stor grad konkurrerer om de samme velgerne.
«Vi er et nytt parti som ikke har svelget så mange kameler ennå», sa Kjell Henning Bjørnestad fra Partiet De Kristne i Lyngdal til Dagen i går. I den samme kommunen stiller Bjørnestads venn, den kjente pastoren og forfatteren Sten Sørensen som KrFs ordførerkandidat.
Meldingen fra Bjørnestad, også kjent som Kjell-Elvis på grunn av rollen som Elvis-imitator, er et dårlig skjult budskap til Kristelig Folkeparti om å skjerpe profilen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På sitt beste kan PDK fungere nettopp slik, som en påminnelse til storebror KrF om å ikke glemme hvor partiet kom fra.
Så langt har Kristelig Folkeparti imidlertid valgt å ikke forholde seg spesielt aktivt til Partiet De Kristne. Det kan de nokså trygt gjøre, vel vitende om at kristne småpartier de siste tiårene har kommet og gått.
Foreløpig ser det ikke ut for at PDK makter å bryte denne trenden. Men de arbeider iherdig, og det skal bli spennende å se hvor mange mandater de får i kommune- og fylkesting etter valget 14. september.
I gårsdagens avis sa KrFs kommunikasjonssjef Mona Høvset at KrF ikke har noen egen strategi overfor PDK. Dette kan nok være en klok strategi for KrF av flere grunner. Mest av alt fordi debatten ellers kunne havne på et spor KrF har arbeidet iherdig for å komme seg ut av.
Det handler ikke minst om hvilke forventninger det er rimelig å ha til hva et politisk parti kan oppnå, og hvilke kamper man bør bruke politiske virkemidler for å vinne.
Men også for Partiet De Kristnes egen del er det nyttig om de i større grad blir utfordret på hvilken politikk de faktisk vil føre.
For et parti som ikke har noen videre erfaring med å sitte i posisjon, kan det være lett å bli rammet av det som er enhver opposisjons privilegium, men også en stor risiko: At man forenkler virkeligheten og legger all vekt på egne primærstandpunkter, men glemmer å se den helheten som enhver ansvarlig myndighet må ta hensyn til. Partiet De Kristne kommer ikke i posisjon uten selv å måtte svelge noen kameler.
Sten Sørensen fremholdt i går at han ikke ønsker å se på PDK som sin motstander i det forestående lokalvalget. Det kan man godt forstå. Og det er utvilsomt riktig at de to partiene har mye felles. Men i et mer sekularisert Norge er det likevel naivt å tro noe annet enn at disse to partiene i stor grad konkurrerer om de samme velgerne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bare navnene deres vil i dag være nok til at velgere som på en del områder sympatiserer med politikken deres likevel velger å gi sine stemmer til andre. Derfor er det i all hovedsak blant dem som kaller seg kristne at disse to partiene kan ha rimelig håp om å vinne oppslutning.
Så langt har vi ikke sett tegn til at Partiet De Kristne makter å mobilisere velgere i et slikt omfang som deres egne spådommer både nå og før har tydet på. Og også denne gangen er det viktig at de markerer seg med sin egen politikk, utover å være kritiske til KrF.
Mens KrF i flere tiår har arbeidet grundig med spørsmål om hvordan et kristelig folkeparti i 2015 kan ha en politisk funksjon, er det ennå lang vei igjen før PDK fremstår som et fullverdig alternativ med en gjennomarbeidet politikk som kan la seg gjennomføre i norske kommuner og fylkesting - for ikke å snakke om på Stortinget.
