Drømmer om Jesus-tro i Nord-Afrika
- Vi kan bli drept, det har vi måttet forholde oss til. Livet er veldig ustabilt og ute av kontroll, sier lærerekteparet som er kristne vitner i Nord-Afrika. Drømmer har en sentral plass i livene deres.
- Noen ganger er vi redde på grunn av usikkerheten. Samtidig vet vi at Gud har kalt oss. Det gir en type fred og glede som gjør at vi kan bli værende i en ustabil situasjon, sier ekteparet som Dagen møter i Bergen.
Stress
La oss kalle dem Kate og Jay. De bor og arbeider i et land i Nord-Afrika, med sterke restriksjoner på formidling av evangeliet. Å intervjue vestlige vitner under fullt navn vil kunne true deres sikkerhet og mulighet til å bli værende i landet. Derfor har Dagen gått med på å la ekteparet på norgesbesøk være anonyme. I motsetning til folk flest i vestlandsbyen nyter de regnet som en avveksling fra en tørr og varm hverdag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Til daglig arbeider Kate og Jay som lærere for lokale elever ved en videregående skole. Samtidig bruker de alle anledninger, sammen og hver for seg, til å etablere relasjoner til kolleger, naboer og folk som kommer i deres vei. Drømmen er å få mulighet til å vitne til stadig nye mennesker om Jesus i et land der vitnesbyrdet knapt eksisterer. Men etter fire år i landet vedgår de at kallet har en pris.
- Til tider føler vi mye stress på grunn av det som skjer med oss. Vi må være disiplinert og bringe det til Gud, sier Kate.
Mannen hennes skyter inn at de har vært gjennom en prosess på dypt plan i forhold til å «gi slipp».
- Vi har måttet forholde oss til at vi kan bli drept. Første gang vi gjorde det var da vi måtte evakuere under den arabiske våren. Nå som vi er tilbake gjør vi det igjen. Livet er veldig ustabilt og ute av kontroll, forklarer Jay.
Kaotisk
Ofte føler det unge paret at luften i byen de bor i er «tjukk». Selv om de bare er ute og handler mat eller gjør andre ærender føler de at det kan skje noe når som helst.
- Situasjonen kan bli kaotisk. Denne gangen må vi virkelig gi slipp, sier Jay alvorlig.
Både han og kona har forfattet brev til sine respektive foreldre som ligger i lukkede konvolutter. Der skriver de at de går inn i tjenesten i landet i tro. De uttrykker også at det er noe som de opplever det er verdt å gjøre. Jay innrømmer at det er vanskelig å snakke om døden. Samtidig har nettopp samtalene tatt litt av dødsfrykten bort, og «gjort dødens makt mindre». For ham er det først og fremst kidnapping som er den store trusselen.
- Vi har snakket om hva Kate må gjøre hvis det skjer, og det har tatt bort litt av panikkfølelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jay vedgår at frykten må styres kontinuerlig og at de også derfor av og til må være forsiktige med å lese nyheter.
- Vi må minne oss om at dette er noe som det er verdt å leve og dø for, og vi er villige. Når vi husker det, bringer det alt annet i rett perspektiv, nikker Kate.
Farlig og stengt
Ekteparet i 30-årene har en dyp forvissning om at der er Gud som har ledet dem til landet de bor i. Kallet til misjon har fulgt dem fra ung alder. Jay har musikk i sin fagkrets, mens Kate har engelsk. Begge har teologi og tverrkulturelle studier bak seg, og fremhever sitt ønske om å bo i utlandet. Da de studerte ved universitetet ble de to utsendt til å forske på fremtidige misjonsfelt i Sub-Sahara-området i Afrika. I løpet av et halvt år reiste det nygifte ekteparet til elleve land fra vestkyst til østkyst av kontinentet. Store deler av tiden oppholdt de seg i muslimske områder.
- Vi håpet at vi i løpet av denne turen skulle få greie på hvor Gud ledet oss, men da vi kom hjem igjen følte vi ikke på tilknytning til noen av landene vi hadde vært i, forteller Jay.
Det eneste ekteparet visste sikkert var de skulle arbeide blant muslimer. I løpet av masterstudiet vendte de to blikket mot Nord-Afrika. De pratet også med en misjonsleder i en internasjonal organisasjon om hvilke land det ikke eksisterte mange kirker i. Han hadde landet de nå bor i på førsteplass.
- For oss som vestlige var det skummelt. Det var et farlig og stengt land, sier Jay. Han forteller at de ba Gud om tegn for om det var dette han ville for dem.
Trist
Et år senere var ekteparet i hjembyen i hjemlandet. Der leste de gjennom e-poster de hadde sendt i forskningsperioden. En del av kommunikasjonen var med andre som vurderte en tjeneste ute og omhandlet valg av land.
- De skrev at de ikke ønsket å bo i jungelområder, at de måtte ha en velfungerende internett-forbindelse, at det måtte være sykehus i nærheten av bostedet og at de ikke ville arbeide blant muslimer. Det var så trist, sukker Jay.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han hadde håpet på et samarbeid. Hans egne svar ble en vekker.
- Jeg skrev at Guds ånd leder i forhold til hvor vi skal gå uansett om det er til et fjerntliggende strøk, i et jungelområde uten sykehus eller blant mennesker som ikke er vennlige.
I e-posten hadde Jay nevnt navnet på landet han nå bor i:
- «Det er ikke som om vi ønsker å reise dit eller noe, men vi må være villige til å gå til de steder Gud leder til», leste han, og stivnet til av sine egne ord. Straks visste han at det var nettopp dit de måtte reise. Ekteparet handlet raskt.
- Vi ringte for å orientere familiene våre.
Noe nytt
Kate og Jay er ikke så opptatt av kirkeplanting, men velger heller å fokusere på sin identitet som vitner på et sted der Jesu vitnesbyrd knapt finnes.
- For hvert år som går lærer vi mer om hva Gud vil i dette landet. Det er noe helt nytt her at folk følger Jesus. Vi vet ikke om kirken som dannes skal få et tradisjonelt preg eller være et friskt uttrykk for det Gud gjør, sier Jay. I Nord-Afrika har ekteparet bønnefellesskap med en liten gruppe mennesker, og kaller det «et slags uformelt team».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ekteparet har ulike menigheter og enkeltpersoner i nettverket sitt som har påtatt seg en bønneoppgave for dem. De regner med at mellom fem og sju mennesker ber for dem «veldig ofte».
- De kjenner til kampene våre og har erfaring i arbeid blant muslimer, sier Jay.
Han deler en oppmuntring.
- Da vi evakuerte var det en kvinne som ville ta oss av bønnelisten sin. Da opplevde hun at Gud ba henne fortsette å be. Vi kom jo tilbake, smiler Jay. Han vet Gud har kalt folk til bønnetjeneste og opplever ikke at det har vært vanskelig å få mennesker til å stille opp.
Gode samtaler
Noen gleder er det blitt i løpet av årene i Nord-Afrika. På det menneskelige plan betyr det mye for de to å bli akseptert og klare å tilpasse seg kulturen. Kate og Jay har fått gode venner blant lokalbefolkningen.
- Vi må ikke nødvendigvis se frukt, men når vi gjør det blir vi glade, innrømmer Kate. Hun nevner spesielt gode samtaler der hun får anledning til å fortelle noe fint om Jesus, eller muligheten til å be med en venn.
Det siste fikk Jay erfare på en interessant måte da han og musikervenner reiste på et oppdrag med overnatting i en annen by. På rommet gikk han ned på kne og ba til Gud på samme måte som hans muslimske venn gjorde.
- Han ville høre meg be og løp til naborommet for å fortelle de andre om hva jeg sa. Jeg hørte ham si: Han ber akkurat som oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jay tenker at den erfaringen fører ham ett steg nærmere vennene sine. Han blir oppmuntret når avstanden mellom dem blir mindre.
- Da kan vi ha samtaler som leder til endring i livene våre.
Kate på sin side hadde i lang tid spist måltider to ganger daglig med venninner da en av dem plutselig spurte om hun virkelig trodde at Jesus var Guds sønn.
- Alle disse samtalene må skje, det har vi sett i møte med kontaktene våre, forklarer Kate. Før hun kom så langt hadde hun svart på spørsmål om hvordan hun kler seg, hva slags relasjon de som ektepar har og mye annet.
- For dem var det avgjørende for om de kunne stole på oss.
Mann i hvitt
Noen måneder før ekteparet evakuerte spurte Jay en av sine musikervenner om han noen gang hadde sett en mann kledd i hvitt i drømmene sine. Det bekreftet kameraten.
- «Han ber meg gi penger til de fattige, besøke min ensomme bestemor og hjelpe folk», fikk han til svar.
Kameraten fortalte at han opplevde at mannen han så i drømme var god og at han gjorde det han ba ham om.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne kameraten har bodd et år utenlands og har i den sammenheng opptrådt blant annet i kirker. Overraskelsen var likevel stor da han plutselig spilte «Stor er din trofasthet» for Jay og ville vite hva teksten betydde.
- Denne mannen er et eksempel på en som Gud har sin finger på. Det er bare et spørsmål om tid, tenker læreren.
Da ekteparet oppdaget at flere av de troende utlendingene brukte samme bilmekaniker fikk de en fornemmelse av at også bilmekanikeren kunne være et menneske som pekte seg ut.
- Vi ser Guds fotspor i forhold til enkeltmennesker, forklarer de.
Drømmejournal
Drømmer er betydningsfulle for de to vitnene både på grunn av bibelhistoriene som omtaler fenomenet, men også fordi de møter det igjen i kulturen de stadig lærer bedre å kjenne.
- Gud bruker drømmer til å dele en sannhet og lede mennesker til tro i dette landet, mener Jay.
Men drømmer er også en måte Gud kommuniserer på i deres eget liv. Da de var hjemme ble det profetert over dem at Gud ville gi dem begge drømmer, og at budskapet «ville være som et puslespill som fienden ikke ville forstå».
Kate og Jay fører begge drømmejournal som de stadig skriver i, går tilbake til og oppdaterer.
- Noen ganger ser vi tema gjenta seg i drømmene våre som kan hjelpe oss å be på ulike måter, sier Jay. Han har lest en del om drømmer og er opptatt av farger, tall, ord og mennesker.
Kona hans drømmer flere ganger i uken.
- Det kan være at Gud gir oss en drøm for å hjelpe oss å forstå hva vi strir med. Siden vi ikke har følelsesmessig støtte andre steder hjelper Gud oss til å forstå hva vi gjennomgår, tror Kate og viser til at hun kan bearbeide stress og ulike opplevelser ved hjelp av drømmer.
Ofte er drømmene skumle. Erfaring har lært Kate at hun kan forvente det når hun forlater Nord-Afrika.
- Det er da vi har mulighet til å bearbeide det vi gjennomgår, er hennes forklaring.
Jay har ofte opplevd slike drømmer når han og Kate skal bestemme seg for å reise tilbake til tjenestelandet.
- Da er de virkelig ille, sukker han.
Sårbar situasjon
Ekteparet har opplevd at Gud har advart dem gjennom drømmer. En natt fikk drømte Kate at rektoren ved skolen de skulle arbeide på presenterte dem foran alle, og intervjuet dem offentlig. I drømmen ble han sjokkert over at de ikke var så erfarne som lærere som han hadde trodd.
- Vi var allerede ansatt, så det opplevdes som en pinlig og sårbar situasjon, sier Kate.
Da ekteparet kom til Nord-Afrika kjente de på nettopp disse følelsene flere ganger. Da ble det viktig for dem å huske på at det var Gud som hadde kalt dem og at det var «helt ok». De har valgt å være åpne i forhold til sine kvalifikasjoner.
Kate hadde et par drømmer samme natt om at det var en åpning som gjorde at ondskap kom inn gjennom vinduet deres. Hun delte drømmene med Jay som ba Gud stenge disse igjen. Mens han ba beveget han hånden gjennom luften. I samme øyeblikk smalt kjøkkenvinduet igjen, noe som ble et sterkt vitnesbyrd for de to.
To utenlandske venninner som bor i en naboby har fortalt dem en historie som har gjort inntrykk på ekteparet.
En gang den ene venninnen oppholdt seg i et vaskeri ventet den andre utenfor. Da kom eieren av vaskeriet bort til kvinnen som vasket klær og spurte hvor den tredje venninnen deres var. Da hun ikke forstod, beskrev han henne som «hun høye som alltid går med hvite klær».
- Vi forstod at de hadde en engel som fulgte dem som de ikke selv kunne se, smiler Kate.
DAGEN
