«Drep ikke en sangfugl»

Denne våren, midt i trekkfuglenes mest intense konsertsesong, kom Miljødirektoratet med forslag til my forskrift om jakt og fangsttider 2017-2022. Der åpner de for jakt på svarttrost og måltrost.

Hverken Norsk ornitologisk forening (NOF) ellerMiljødirektoratet har opplevd større folkelig engasjement noen sinne i forbindelse med en enkeltsak. En underskriftsaksjon på internett samlet mer enn 10.000 protester i løpet av mai og juni. Engasjementet har vært så betydelig at det til og med har fått oppslag i utenlandske medier. Hvorfor har engasjementet blitt så sterkt?

Det kan kanskje aller først besvares med et nytt «hvorfor». Hvorfor vil myndighetene åpne for jakt på disse to artene? Naturvernere mener det ikke finnes en eneste god begrunnelse for det.

Det kan neppe skyldes behov for flere arter å jakte på. Jegerne har allerede en rekke fugler som de retter våpenet mot, så som storfugl, skogsfugl, rype, duer og ærfugl, for å nevne noen. Jegerne har vel heller ikke framsatt noe krav om flere flyvende mål. Det har allerede i ti år vært tillatt å jakte både gråtrost og rødvingetrost. Jegerne er bekymret for at jakt på sangfugler vil kunne bli stigmatiserende.

Matauk kan man knapt tenke seg i denne forbindelse. Fuglene er så små at de kun blir et par munnfuller. En jakt på disse har derfor ingen eller liten verdi i den forbindelse. De kan neppe heller betraktes som skadedyr i norsk natur som bør jaktes på av den grunn. Ingen har vel noen gang tenkt på svarttrost og måltrost som en trussel mot husdyr eller avlinger, selv om de kan ta for seg kraftig noen ganger av hagebærene.

Heller ikke kan betegnelsen «fremmede arter i norsk natur» benyttes som begrunnelse for å åpne for jakt. Dette er fugler som tvert imot hører hjemme her hos oss og som hører til i vårens varierte kor av fuglesang.

Overskriften er forøvrig stjålet fra en roman som kom ut på 1930-tallet, skrevet av amerikanske Harper Lee. Boken er solgt i over 30 millioner eksemplarer, og handlingen er lagt til en sørstatsby der en hvit advokat forsvarer en farget mann.

Når barna hans får luftgevær av onkelen i julegave sier faren: «Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl.» Advarselen handler om å ikke ta livet av uskylden, et tema boken er gjennomsyret av.

Kanskje er det nettopp det den store folkelige motstanden mot Miljødirektoratets forslag handler om: Ikke rør det uskyldige, det som bare er vakkert, det som faktisk gjør menneskene godt i en verden som har mer enn nok av det motsatte.

For noen år siden opplevde vi tildels sterke reaksjoner mot nettfangst av småfugl, eller kramsfugl, sør i Europa. Det er vanskelig å se at norsk jakt på de samme fuglene skal være noe mindre kritikkverdig. Forskjellen ligger utelukkende i fangstmetoden.

Det beste Miljødirektoratet kan gjøre med forslaget sitt, er å låse det nede i nederste skuffen i det mørkeste kjellerarkivet, og glemme at de noen gang har tatt opp til vurdering.