Død, men levende
«Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6:11)
Det fortelles om en ung mann som en gang kom til en eldre troende og spurte hva det betydde å være død for synden.
Den gamle svarte: ‹Gå ut på kirkegården og snakk rosende og smigrende ord til de døde som er begravd der. Kom så og fortell meg hva de svarte.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men, de døde svarte jo ingenting.
«Gå ut og tal harde og spottende ord til dem,» sa den gamle.
De døde svarte fremdeles ingen ting.
Da sa mannen: «Når du er like død for syndens smiger og trussel som de døde er overfor dine ord, da er du død for synden.»
Dersom vi vil være ærlige, så må vi nok alle bekjenne at så lenge vi befinner oss i denne stridens verden, er det fremdeles bare et mål vi ser fram imot at vi skal bli helt døde for synden og verden.
Men, på samme måte som en skarpskytter alltid sikter etter sentrum selv om han til stadighet ikke treffer det, slik skal alle troende sikte etter målet: Å være død for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»
Det er C. Asschenfeldt-Hansen som skriver dette i sitt verk «Gullgruben», og i dag skal jeg få lov til å gi disse ordene videre til deg.
