Diplomaten som tror på drivhuseffekten

Nord-Korea er verdenssamfunnets slemme gutt, men svenske Sven-Erik Johansson (54) har stor sans for landet. Han har vært der oftere enn kanskje noen annen utlending.

Ingeniøren og bondesønnen fra Vestergøtland jobber for svensk pinsemisjon, men mer enn noe er han kanskje diplomat - i Nord-Korea.

Han har bidratt sterkt til flere landsbruksprosjekter og bygd drivhus i kampen mot hungeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Drivhus er blitt et nyttig hjelpemiddel, og mens plantene har vokst, har Johansson dyrket et unikt tillitsforhold til myndighetene i det lukkede landet, og foredlet sine diplomatiske anlegg. Drivhuseffekten har vært merkbar.

Flom åpnet døra

Nylig besøkte han den norske Orientmisjonen for å fortelle om sine nesten 10 år i Nord-Korea. Fra 1999 til 2008 var han der 2-3 måneder i året. Nå er han på vei tilbake.

Utenom turister får bare et fåtall utlendinger være der. Av dem har svært få vært så ofte og lenge i Nord-Korea som Johansson.

Etter mange år i Volvo, sa han opp og ble hjelpearbeider i Afrika for svensk pinsemisjon, under borgerkrigen i Rwanda. Etter massakrene jobbet han med flyktningleirer.

En dag ba Svensk Mission ham overta et prosjekt i Nord-Korea. Til det trengtes det noen med «et varmt hjerte og hard hud».

I 1995-96 var det flom i det asiatiske landet og Sverige ble bedt om bistand. I 1997 spurte de om mer hjelp.

- De ba oss starte et prosjekt for matproduksjon og vannkraft, forteller Johansson til Dagen.

Han tok på seg å lede prosjektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Poteten har berget Europa fra hungersnød, men er fremmed for mange i Nord-Korea.

- Men den passer bra inn, synes Johansson.

Drivhus ble løsningen i foredlingen av planter som så kunne settes ut om våren.

Grenser

Mellom de to koreanske statene går trolig verdens strengest bevoktede grense.

Å komme ut eller inn uten myndighetenes godkjennelse er henimot umulig. Slipper du inn, er det klare rammer der også.

- Man lærer seg hvor grensen går. Jeg funderte mye i starten på om jeg gjorde feil eller ikke, sier Johansson til Dagen.

Spontanitet er det lite plass til. Her er ikke bare økonomien nøye planlagt, men også alle offisielle reiser. Når Sven-Erik skal til et av prosjektene, må det meldes fra en uke i forveien.

Med seg har han alltid en sjåfør og en tolk. Han møtes av lederen ved kollektivet. Sikkerhetspolitiet er alltid på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Folk kan bli utvist og nektet visum for den minste ting, men Johansson er svært velkommen og nyter uvanlig stor frihet.

Traktor-diplomati

Tidvis kreves det mye av «diplomaten».

- Vi ville gi en traktor til ett av prosjektene. Jeg ville at én person i kollektivet skulle være ansvarlig for den, så den ble tatt vare på. Det er de ikke vant med, for alt eies av alle. Men da er det ingen som tar ansvaret. I en slik situasjon provoserer man ikke, men forklarer hvordan man kan få gjort jobben. Man må være litt diplomat, men samtidig ærlig, sier han, og forklarer at det ble en tid med læring av koder.

- Jeg måtte bruke pisk og gulrot. De var tøffe og truet med at de ikke visste hvordan det ville gå med prosjektet uten traktoren. Da de skjønte at jeg ikke ga meg, gikk de med på mitt krav. De er blanke på hvordan ansvarsfordeling fungerer. Ingen vil være skyldig. De vil ha noen andre å skylde på, sier han, og forteller at han måtte forklare sine hensikter nøye:

- Jeg sa det ikke handlet om å sette noen til veggs, men at jeg ville vite hva som hadde skjedd så vi kunne analysere. Da gikk det igjennom. Neste gang, hadde de utpekt en som skulle ha ansvaret, forteller svensken.

Årene med «diplomati» har gitt frukter i Johanssons arbeid. Han har fått en frihet få er forunt i dette landet.

Reiser fritt

- Kan jeg gå ut på kveldene, eller må du være med, spurte han en dag tolken sin.

«Ja, er du dum? Du kan Pyongyang bedre enn meg. Det er bare ut å gå», var svaret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han liker ikke det ensidige inntrykket som skapes av Nord-Korea i medier, og melder gjerne landet ut av «Ondskapens akse».

- De er mennesker, og vi får skille mellom mennesker og politikk.

- Etter ni år i landet, er det noen der du vil kalle dine venner?

- Ja, det er det.

- Blir du bedt med hjem til dem?

- Jeg kan be med dem ut på restaurant. Jeg vil kalle dem venner, selv om vi ikke kan komme hjem til dem, for jeg kjenner at jeg har et vennskap med dem. Jeg ser det gode hjertet deres, og jeg får personlige samtaler med tolkene. Politikken lar vi ligge, men vi har diskutert veldig mye.

Trodde du det var umulig å bevege seg fritt i Nord-Korea? Tro om igjen. Sven-Erik har nord-koreansk førerkort og egen bil til disposisjon. På søndager kjører han gjerne rundt i området rundt Pyongyang.

Nord-koreanere drar ofte på piknik. Mange ganger har Johansson stanset i veikanten og blitt invitert til å spise sammen med folk. Og så blir han budt opp til dans.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Slikt opplever han aldri hjemme i Sverige.

Nord-Korea

Den demokratiske folkerepublikken Korea, Best kjent som Nord-Korea, er et resultat av Korea-krigen (1950-53) da den koreanske halvøy ble delt i to.

Nord-Korea følger sin evige leder Kim Il-Sungs politiske selvbergingsfilosofi, Juche. Koreas arbeiderparti har all makt.

Landet forsøker å være selvforsynt, men klarer ikke brødfø de 23 millioner innbyggerne. Landbruksproduksjonen dekker bare halvparten av matbehovet.

I perioden 1999-2008 jobbet svenske Sven-Erik Johansson med flere jordbruksprosjekter i landet og nyter en nærmest unik tillit hos regimet.

Nylig var Johansson i Oslo for å fortelle partnere i Orientmisjonen om sin erfaringer i Nord-Korea.