Det vi sier og det vi er

Det er generelt sett lite fruktbart å sette den enes opplevde ubehag opp mot den andres.

I den kirkelige debatten om samlivsetikk har det flere ganger blitt fremholdt at et menneskes ­seksuelle legning eller orientering er forbundet med hvem mennesket er. Dette argumentet ble ­senest benyttet av kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud­ Raaum her i avisen denne uken.

Hun brukte ­argumentet som en kontrast til presten Børge ­Rylands ubehag etter at han ble kritisert fordi han ikke vil vie likekjønnede par. Tanken ser ut til å være at Ryland ble kritisert for sine meninger, mens homofile verden over blir utsatt for både hets og fysiske farer på grunn av sin identitet.

Vi må aldri ta lett på den smerten ulike minoritet­er kan kjenne på når representanter for den antatte majoriteten diskriminerer, trakasserer eller regelrett angriper mennesker. Det er forskjell på å ytre seg og å bli kritisert, og å bli banket opp eller arrestert. Likevel nærmer kirkerådslederen seg det som må kunne kalles en hersketeknikk når hun her ­reduserer Rylands ståsted til et sett meninger. ­

Mange kristne vil si at troen deres er en dypt ­integrert del av deres identitet, og at det å stå fast ved det den kristne kirke har lært gjennom hele sin historie, er en uatskillelig del av denne identiteten. Det er generelt sett lite fruktbart å sette den enes opplevde ubehag opp mot den andres. Snarere bør vi vurdere det ulike mennesker blir utsatt for på egne premisser, og arbeide for rettferdighet for alle.

Menneskeverdet er fundamentalt i kristen tro og tenkning. Det at vi er skapt i Guds bilde, gir oss både identitet og verdi. En av de farligste tilbøyelighetene som finnes inne i oss, er fristelsen til å underkjenne andres menneskeverd. Derfor må vi stadig være på vakt mot tendenser til å devaluere andre menneskers identitet.

Gudbilledligheten er imidlertid ikke å forstå slik at personligheten vår ikke kan eller bør for­andres. Tvert imot er målet om en voksende Kristus-likhet sentralt i etterfølgelsen av Mesteren. Ingen av oss har rett til å si til Gud at visse deler av personligheten eller adferden vår vil vi ha i fred. Vi kalles til lydighet mot Kristus også når det utfordrer oss.

Det er i realiteten et uttrykk for sekularisering når religiøst forankrede ståsteder blir devaluert til «meninger». Ingen av oss kan ta monopol på teologisk refleksjon. Vi gjør klokt i å opptre ydmykt på vegne av egne intellektuelle ferdigheter. Det må likevel ikke føre oss til et sted hvor vi relativiserer teologien og sementerer den personlige historien.

Det finnes en fare for at dogmatiske forutsetninger gjør oss trangsynte og selvgode. Men det finnes også en fare for at møtet med menneskers livserfaringer tar fra oss frimodigheten på evangeliets vegne. Det tjener verken evangeliet eller menneskene vi møter.

Hva utgjør faktisk et menneskes identitet? Hvem former oss? Og i hvilken grad skal vår egen historie definere hvem vi er?

Disse spørsmålene er komplekse, og de må møtes med en nyansert tilnærming for å kunne få sakssvarende svar. I dag ser vi at fenomenet identitetspolitikk brer om seg, delvis som følge av at samfunnet har blitt mer kulturelt og religiøst sammensatt.

Men heller ikke her kan vi uten videre definere en gang for alle hva som utgjør et menneskes identitet, hvem hun eller han er. Identiteten kan hjelpe oss til å forstå både oss selv og våre omgivelser bedre. Men heller ikke vår opplevde identitet kan opphøyes til noe uangripelig, noe som aldri kan eller skal forandres.