Det vi kan lære av muslimene

Nordmenns bilde av islam er på mange måter overraskende positivt. En av tre mener islam er et positivt innslag i det norske samfunnet, ifølge en undersøkelse InFact har utført for Dagen. Den ble presentert i avisen i går. En like stor andel vet ikke hva de mener. Dermed er det bare en tredel som mener islams innflytelse er negativ.

Fortolkning av slike tall er vanskelig. De fleste av oss vil ha mer å si enn et enkelt «enten eller» når vi blir bedt om å tilkjennegi hvilken holdning vi har til en religion eller ideologi.

Like fullt mener vi undersøkelsen er en nyttig og tankevekkende indikator på hvordan nordmenn vurderer verdens nest største religion.

Til tross for at islam i nyhetsbildet gjennom en årrekke er blitt forbundet med terror, kriger og ekstremisme, finnes det en betydelig sympati for muslimenes tro.

Selv legger vi ikke skjul på at vi er blant dem som er kritiske til islam. Det begrunner vi både teologisk og allment.

Fra et kristent ståsted er islam ikke bare annerledes enn kristen tro. Religionens lære avviser og benekter også helt sentrale kristne trossannheter. Det handler om at Gud er treenig, at Jesus er sann Gud og sant menneske, at han døde for våre synder og sto opp igjen og at Bibelen er Guds ord. Vi avviser at Koranen er en hellig bok og at Muhammed er en profet fra Gud. Tvert imot fører de oss bort fra Guds sanne åpenbaring.

Men vi er kritiske til islams innflytelse også ut fra erfaringene med hvilke samfunn som er blitt skapt der denne religionen har vært dominerende. Det har jevnt over ført til trangere kår for frihet, trygghet og velstand, ikke minst for dem som tilhører en annen tro.

I dag ser vi særlig hvordan kristne får unngjelde i mange islamdominerte samfunn. Vi tror ikke det er til beste for vårt samfunn at denne religionen får større innflytelse.

Når det er sagt, vil vi sterkt og klart forsvare også muslimenes religionsfrihet i Norge. Og til forskjell fra mange kristne, benytter de seg av denne på en forbilledlig måte.

De tilslører ikke hva de tror på. Tvert imot viser mange av dem med sin tilsløring nettopp hva de setter høyest. Nå er ikke vi tilhengere av at det skal være fritt fram for å bruke slike religiøse identitetsmarkører alle steder i samfunnet, for eksempel i politiet. For kristne er det heller ikke i og for seg ikke noe som tilsier at vi bør vise vår tro på tilsvarende vis.

Men det er tankevekkende å legge merke til den frimodigheten som muslimene viser. Mange av dem signaliserer hva de tror på og står for på en måte som ikke bare blir lagt merke til, men også vekker respekt.

Det er ikke godt å si om religionshistoriker Hanne Nabintu Herland har rett i sine spådommer i dagens avis om at vi på sikt vil se store muslimske vekkelser blant etniske nordmenn. For vår del er vi usikre på det, og vi håper det slett ikke.

Uansett er det ikke tvil om at vi som kristne burde la muslimenes tydelighet være både en inspirasjon og en utfordring til å tenke gjennom hva vår egen tro egentlig betyr og hvordan det skal prege livet vårt. Det framprovoserer nok motstand, men inngir også mer respekt enn å skjule det mest mulig,