Det vi diskuterer når vi diskuterer kulturen i kirken

Kirken formidler også gjennom hvordan den opptrer.

De siste par ukene har kulturkonflikter i kristne miljø vært et gjennomgangstema her i avisen. Sakene handler om såpass ulike miljøer som Hillsong og Norsk Luthersk Misjonssamband.

Og sakene er ulike på mange måter. Men de har det til felles at de handler om kultur mer enn om teologi. Det er i seg selv interessant, og antakelig ikke så lite tidstypisk. Og vi skal ikke glemme at slike kulturkonflikter også har teologiske elementer i seg.

At det finnes ulike oppfatninger internt i et fellesskap er like stabilt som at solen står opp og går ned. Slik er det i kirken også. Det som varierer er hvilket rom det finnes for uenighet, og hvordan den uenigheten som er der blir håndtert.

I Bedehus-Norge er det et kjent fenomen at NLM er en organisasjon med sterk indre lojalitet. I dagens virkelighet er antakelig dette noe av det som gjør at NLM ligger bedre an enn både NMS, Normisjon og Indremisjonsforbundet når det gjelder identitet og tilknytning. Det finnes mange som regner seg som NLM-ere.

Men den indre lojalitetens medalje har også en bakside. Under Indremisjonsforbundets generalforsamling i Ålesund i 2016 skildret tidligere stortingsrepresentant og ImF-styreleder Ingebrigt Sørfonn med et smil om munnen hvordan han mente Indremisjonsforbundet blir styrt etter løsgjengerloven, mens Misjonssambandet blir styrt etter den militære straffelov.

På et medarbeidermøte i ImF kan generalsekretæren selvironisk stå foran staben og si at det ikke betyr så mye hva han sier, for de ansatte gjør likevel som de selv vil.

Noe slikt hadde neppe generalsekretæren i NLM sagt. Og vi skal ikke legge for mye i akkurat det. Men det forteller likevel noe om forskjeller i kulturer der styrkeforholdet mellom sentralleddet og grasroten varierer.

For Hillsongs del er situasjonen en annen. I det pinsekarismatiske landskapet har tradisjonelt pastorer hatt nokså stort handlingsrom. Hver menighet er som regel juridisk selvstendig. Og man har lagt nokså stor vekt på det sosiologen Max Weber kalte karismatisk lederskap.

Det handler ikke nødvendigvis om å være høyrøstet eller fekte med armene, men mer om å lede gjennom sin evne til å overbevise og inspirere. Vi kan finne mange historiske eksempler på slike karismatiske ledere, både i religiøse og politiske miljø.

De appellerer til noe dypt menneskelig i oss. I møte med ulike slags utfordringer kan det være forlokkende å lytte til en tydelig leder som mener å ha funnet løsningen.

Men det ligger også en opplagt sårbarhet i dette lederskapet. Den inntreffer når lederens feilbarlighet blir synlig.

Når man i tillegg legger til grunn den økte bevisstheten knyttet til eget omdømme som har vunnet terreng i moderne menighetsmiljø, blir håndteringen av denne feilbarligheten ikke nødvendigvis lettere. For menighetens omdømme er nært knyttet til pastorens omdømme.

På en måte var det lettere for en generasjon eller to siden. Da diskuterte man teologi. Da kunne enhver lese den samme Bibelen, og gjøre seg opp sin egen mening basert på et felles skriftlig grunnlag.

Emnene varierte fra frelse og fortapelse, kvinnelige prester, abort, endetiden, Israel, dåp og etter hvert ulike spørsmål knyttet til kjønn og samliv. Med tiden har intensiteten i disse teologiske debattene avtatt.

Her i avisen var det lenge mer eller mindre forbudt med dåpsdebatt, fordi de opprivende rundene på 1980-tallet skapte dype sår hos søsken i troen. I dag er det nesten ingen som gidder å diskutere hva Bibelen lærer oss om dåp.

Den samme trøttheten ser også ut til å gjøre seg gjeldende på flere av de andre nevnte områdene. Hva sier egentlig Bibelen om disse sakene? Det er det visst stort sett godt voksne privatpersoner, i all hovedsak menn, som skriver om.

Men til gjengjeld diskuterer vi kultur. Og det må vi for all del gjøre. For skadevirkningene kan være livsvarige. Det at ikke jeg har opplevd ubehagelige sider ved kulturen i et gitt miljø, betyr naturligvis ikke at den erfaringen gjelder for alle.

Fremfor å legge lokk på det smertefulle skulle vi da heller lytte til hverandres erfaringer, være ærlige om vår egen sårbarhet og feilbarlighet, og bidra til at sår kan bli leget slik at mer oppmerksomhet kan rettes mot å fremme det evangeliet kirken er satt til å forvalte.

For kultur handler også om teologi. Kirken formidler gjennom det den forkynner. Men den formidler også gjennom hvordan den opptrer.

For å bruke en referanse fra et annet miljø: I disse dager er det antakelig flere som melder seg ut av enn inn i Arbeiderpartiet. Tilsvarende er det et dårlig vitnesbyrd om Kristus dersom kristne miljø er mer opptatt av sitt gode navn og rykte og den indre ro og orden enn av å ta vare på mennesker.

Jeg mener ikke her å peke på den ene eller den andre enkeltaktøren i noen av de nevnte konfliktene. Vi bør være varsomme med å ta stilling i pågående konflikter uten først å ha skaffet oss tilstrekkelig informasjon. Og i personkonflikter er ofte denne informasjonen vanskelig tilgjengelig.

Dette må imidlertid ikke stå i veien for å søke sannheten. Kanskje har de vi tenkte på som venner opptrådt klanderverdig. Kanskje har de vi tenkte på som motstandere opptrådt beundringsverdig.

Både i mer tradisjonelle teologiske debatter og i de kulturdebattene som pågår nå, har vi mye å tjene på å lytte til hverandre. Ikke bare for høflighetens og respektens skyld, men fordi vi alle trenger å erkjenne vår egen feilbarlighet og bekjenne våre synder for Gud.