Det var ikke rom for dem i herberget

Spørsmålet man uvilkårlig stiller seg er hvorfor biskopen så tvert og kontant bryter av nettopp dialogen, det som skulle føre til en bedre forståelse for begge parter?

Stavanger-bispen ga først prinsesse Mãrtha Louise og hennes sjaman-kjæreste tillatelse til å holde foredrag i Sant Petri kirke, men ombestemte seg i siste liten og stengte kirkedøren. Dette siste er selvsagt hennes fulle rett som biskop, men begrunnelsen hun ga gir flere spørsmål enn svar.

For det første argumenterer hun med at hun har mottatt ny, såkalt «pålitelig» informasjon. Man kan saktens lure på hvilke kilder hun da sikter til, men hvis det er hentet fra et luthersk ekspertpanel (Flere av dem har kalt sjamanen for en «kvakksalver»), så er vi like langt: Teologer i Den norske kirke er neppe de mest egnede til å beskrive en religiøs virksomhet fjernt fra eget ståsted.

Dessuten kan man stille et spørsmål ved selve framgangsmåten: Hvorfor velger hun å gå bak ryggen til de to i stedet for å ta det opp med dem personlig? Man må vel regne med at sjamanen har mer kunnskap og erfaring med sjamanisme enn brorparten av lutherske eksperter?

I det hele tatt: biskopens neglisjering av sjamanismen kan vitne om en viss historieløshet. Man tør minne om at tittelen «Den norske kirke» forplikter også i møte med fenomener fjernt fra det vi ellers er vant med. Det kan i den forbindelse være betimelig å minne om at sjamanisme har vært her i landet lenge før reformasjonen ble innført med et pennestrøk (og er således mer «norsk» enn «Den norske kirke»)

Og i mesteparten av tiden etter reformasjonen har kirken (i tospann med den sakrale staten) gjort sitt ytterste for å utslette alle spor etter den gamle samiske kulturen- sjamanen (noiden) inkludert. Vi snakker her om en rasisme og imperialisme på sitt verste. Men når det nå bød seg en gyllen anledning til å rette opp noen av overgrepene fra tidligere århundrer, gjør biskopen det motsatte: blåser til liv gamle fordommer.

Biskopens arrogante opptreden må ha vært smertefull også for stedets dialogprest. Hun satt med oppskriften for gode relasjoner, den eneste som passer inn i et flerkulturelt samfunn: dialogen.

STL tar utgangspunkt i dialogplakaten, utarbeid av Helge Svare. Der står det blant annet om dialogen:Dialogen følger idealet om å «spille hverandre gode». Dette krever respekt og omtanke.Kritikk i en dialog bør være granskende og konstruktiv.Forskjellighet og mangfold er en ressurs i dialogen.

Spørsmålet man uvilkårlig stiller seg er hvorfor biskopen så tvert og kontant bryter av nettopp dialogen, det som skulle føre til en bedre forståelse for begge parter? At hun i stedet for å gå bakveier heller kunne ha møtt paret ansikt til ansikt i erkjennelsen av at «forskjellighet og mangfold er en ressurs». Og så lenge man mener, som sjamanen og prinsessen, at «kjærligheten er det største av alt», er det mye mer man har felles enn det som eventuelt skiller.

Dialogen er nøkkelen som låser opp døren til herberget!