Det som kan bære et menneske

De senere årene er kronprinsessen den i kongefamilien som mest eksplisitt har satt ord på sin egen gudstro.

I 2017 har både kong Harald og dronning Sonja feiret sine 80-årsdager, og denne uken ga NRK oss det faste tilbakeblikket gjennom «Året med kongefamilien».

I fjor feiret de 25 år som kongepar, neste år er det gullbryllup. Kongeparet sier selv at nå får det være nok med store feiringer. Men NRKs journalist Kristi Marie Skrede spør i programmet helt rett om ikke gullbryllupet egentlig er det store jubileet.

Kong Harald repliserer at for kongeparet er det jo det, men denne begivenheten tenker de å feire i mer beskjedne former. Vi får se. I hvert fall er det fint å se et kongepar og en kongelig familie som viser at de er glade i hverandre.

Vi nordmenn har vært usedvanlig heldige med kongefamilien vår. En ting er at de har påført landet få skandaler. Vel så viktig er det at de år etter år viser ekte omtanke for mennesker, og et oppriktig ønske om å bidra til å fremme det som er rett og godt.

Selve rollen legger en del begrensninger på hva de kan mene noe om offentlig, men handlingsrommet er samtidig såpass stort at det enkelte medlemmet av familien har god anledning til å prege sin egen rolle. For eksempel dronning Sonja med sin kunst og Mette-Marit med sin litteratur.

Et lite stykke på vei kan vi si at rollen deres har viktige fellestrekk med den rollen vi i pressen gjerne vil fylle. I spennet mellom å speile og å forme ligger det en kontinuerlig bevegelse. Begge deler er nødvendige. Ingen kan en gang for alle fastslå nøyaktig hvor grensene går. Når det blir for lite speiling og for mye forming.

Kongefamilien speiler den tiden de lever i. Det må de, ellers ville de raskt undergravd sin egen legitimitet. Samtidig har kongefamilien også en slags lederrolle. Det kreves skjønnsomhet for å forvalte denne rollen så klokt at man lykkes i å sette dagsorden uten å bli redusert til én aktivist blant mange. Kongefamiliens popularitet tyder på at samtiden deres mener de lykkes godt.

For meg var et høydepunkt i programmet glimtene fra kvelden med salmedikter Svein Ellingsen som kronprinsessen hadde stelt i stand. «Dette er en stor kveld i mitt liv», utbrøt hun, da hun skulle intervjue salmedikteren i Dybvåg kirke. Kronprinsen måtte ile til med lommetørkle. Ingen kunne være i tvil om at kronprinsessens aktelse for Ellingsen var dyptfølt.

Svein Ellingsen er en av våre aller fremste nålevende salmediktere. Salmene hans er preget av tillit til Gud, og også av nerve og nærhet til livet. Kronprinsparet hadde to av Ellingsens salmer med da de giftet seg i 2001.

 «En salme skal være enkel, men ha dybde. Personlig, men samtidig allmenn», forklarte dikteren selv da han ble bedt om å forklare hvordan salmene hans blir til.

Kronprinsessen fortsatte med å sitere fra en av salmene hans: ««Herre, du bor i mørket». Det tenker jeg er en setning som kan bære et menneske gjennom et helt liv», sa hun megetsigende til alle som har opplevd livets mørke.

Her er kronprinsessen nettopp i spennet mellom å speile og å forme. Noen vil reagere på at hun såpass tydelig markerer tilslutning til Norges kristne tradisjon. Og ikke bare til kristendommens historiske betydning, men til den levende troens betydning og egenart. De senere årene er kronprinsessen den i kongefamilien som mest eksplisitt har satt ord på sin egen gudstro.

Kronprinsesse Mette-Marit illustrerer med dette også noe av det som er kongefamiliers utfordring til enhver tid, og som på sitt vis også er både salmenes og kirkens utfordring:

å uttrykke noe som er sant og aktuelt, noe som er allment nok til at det kan nå bredt ut, uten at det samtidig blir så ullent at det blir pregløst. Selv om kirken naturligvis både kan og bør være mer kontroversiell i samtiden enn det et moderne kongehus har anledning til.

I det samme programmet fikk vi også følge kronprinsparet til Etiopia, og NRK serverte fyldige tilbakeblikk på kong Olavs besøk til landet i 1961. Den gangen hadde Norsk Luthersk Misjonssamband omkring 250 misjonærer i landet. Nå er tallet rundt 20, ble vi minnet om.

Dét er ikke i seg selv så negativt som det kan høres ut, for det sier også noe om fremveksten av en stedegen kirke. Men det står samtidig som en påminnelse om den åndskraft som drev misjonærene, og om den store betydningen denne åndskraften har hatt i det norske samfunnet.

Nostalgi er ikke nok for å revitalisere denne kraften, det trengs en åndelig oppvåkning på et mer fundamentalt plan.