Det sakrale rom

Så vidt meg bekjent tilhører ingen kirkebygg Den norske kirke. De tilhører kommunene de ligger i.

Tidlig i kirkens historie ble det viktig å gi uttrykk for Gudsforholdet i den arkitektoniske utformingen av rommet. De første kristne samlet seg i Tempelet i Jerusalem, et storslagent bygg med det formål å legg til rette for oppgjør med synd, for soning og renselse. Opprinnelig var det en telt-konstruksjon som var rammen for møtet med Den Hellige, og folket var på vandring. Senere ble det et permanent tempelbygg, og instruksjoner for bygget er angitt i Mosebøkene. Ingenting ble overlatt til tilfeldigheter eller til menneskelig forstand eller tolkning. Det er klart foreskrevet både hvordan en skulle lage de ulike kar og redskaper, for hvordan interiør og utsmykning skulle se ut. Offer-ritualene er intrikate, men har noen felles trekk. Presten måtte selv være sonet for, bli ren, før han kunne komme med sonoffer for andre. Å komme nær det hellige med urenhet av noe slag var livsfarlig. Det eneste som gjorde disse ofringene virksomme i forholdet mellom Gud og mennesker var at de ble utført på Guds løfter. Fordi Gud selv hadde lagt premissene, kunne en prest med frimodighet forvente at syndene ble sonet og tilgitt.

Det sakrale rom i kristen tradisjon har en lang historie. Som i de aller fleste bygg, er det funksjonen som definerer utformingen, men vi ser også et samspill – at utformingen gjenspeiler Gudsforholdet. De fleste lutherske kirkene i Norge har minimalt med utsmykning, men de fleste har midtgang og blikkfanget er alteret. Det er tydelig angitt retning for bevegelse. Ofte står talestol og lekter på siden av alteret, noen ganger er talerstolen hevet. Dette bygget har en særlig funksjon: å formidle Guds nåde og Guds tilgivelse for synd. Det skal hjelpe en som kommer dit til å erkjenne sin egen synd, bekjenne det for Gud, komme til Gud i bønn, og få ta imot tilgivelse, og bli styrket i troen og håpet.

Vi har et alter, gjerne med altertavle, men vi har ikke noe offer å bringe. Når vi går opp mot det, ser vi symboler i altertavlen eller i annet synlig interiør, noe som peker på Jesus som Guds offerlam. Vi kan våge oss nær Den Hellige fordi vi har soningen i Jesus Kristus. Enhver som er født av Gud har hans Ånd. Og denne Ånden viser oss hvem Jesus er. Vi blir renset i Kristi blod – det høres litt makabert ut, men livet er i blodet, og vi må bli renset før vi kan komme inn for Guds ansikt.

Naturligvis, siden Gud ikke rommes i noe byggverk av menneskehender, kan dette møtet skje hvor-som-helst. Det er tross alt ikke så naturlig på butikken eller hjemme i stua. Løftene gjelder et fellesskap av troende, og fra tid til annen har folk møttes under åpen himmel. Likevel, bevisst arkitektonisk utforming av det sakrale rom legger til rette for et relasjonelt gudsliv.

Jeg vet det høres forferdelig ut, men det er forferdelig. I hele Norges land kan prester og andre få skjende disse sakrale rommene og misbruke Guds navn, hans Ord og vrake løfter om forsoning og oppreisning. Eller kan de det? Så vidt meg bekjent tilhører ingen kirkebygg Den norske folke-kirke. De tilhører kommunene de ligger i . Tradisjonelt er det et menighetsråd som pusler med en del av aktiviteten i kirken, i samarbeid med Dnk, som bidrar med prest og andre betalte funksjoner. Det er fordi tradisjonelt var det statskirkeordning. Det er ingen grunn til at de lokale kirkene ikke skal kunne benyttes av kristne som er utenfor Dnk. Om argumentet mot dette skulle være at kirkene ble reist som lutherske kirker, er det bar å minne om at Dnk at ikke lenger er luthersk. Det burde heller ikke være noen grunn til at lokale kristne ikke skal få lov til å hegne omkring sitt lokale kirkerom og verne det fra å skjendes. Jeg vil gjerne verne om det sakrale rom i bygda her jeg bor, for det er vitalt viktig for meg.