Det personlige korset bringer vel ikke frelse?

Det er vel ikke vår kristne håndtering av hverdagsutfordringene som vil bringe frelse, men troen på Kristus Jesus.

Fader Theodor Svane i Den ortodokse kirke skriver: Hver enkelt kristen har fått sitt eget personlige kors som vil bringe frelse til den troende dersom det omfavnes. Dette personlige korset er forskjellig fra person til person. Alle har fått ulike gaver og utfordringer (Dagen 13.9.19).

Jeg har personlige venner i Den ortodokse kirken, men selv om de faster mye mer enn oss evangeliske, og har bilder av jomfru Maria på veggene sine, har jeg aldri forstått at de mener de blir frelst ved sine offerhandlinger, men at de gjør det i kjærlighet til Gud.

Det er ikke vanskelig å forstå hva fader Theodor mener, og være enig i mye av utsagnet. Jesus ber oss ikke om å ta hans kors opp, men «sitt» altså ditt og mitt forskjellige kors. Men at det vil bringe frelse til den troende, dersom det omfavnes, kan vel ikke være riktig? [omfavnelsen da forstått som at man blir enig med Gud og samhandler med ham, noe jeg mener er veldig bra, men ikke som frelsesgrunn].

Man kan nok si – om man ikke tror blankt på predestinasjonslæren – at ens liv og tilsvar på Guds kjærlighet er avgjørende for å bli stående og sluttfrelst (kan ikke utfra Hebr 12,25 se at engang frelst – er alltid frelst).

Men å si at det å bære sitt kors, som er en etterfølgelse av Jesu lydige gang og gjerning (uten likhet med hans frelsergjerning selvfølgelig), vil bringe frelse, blir for gjerningsorientert i mine ører. Frelst blir vi «Av nåde ved tro»: Ef 2,8-9 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.»

Luthers løsenord i 1515 var: Rom 1,16-17 «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.»

Paulus banket det inn x 3 til galaterne der judaistene banket på evangeliets dør med sine to tillegg (omskjærelse og sabbatsoverholdelse), Gal 2,16 «Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger.»

Trykket ligger i alle tre utsagn på troen. Nå kan man kanskje hevde at gjerninger/lovgjerninger ligger utenfor den kristnes kors. Det er vel mer vanlig å tenke på en vanskelig ektefelle, en ufrelst sønn, en kronisk sykdom og så videre.

Likevel smaker utsagnet av en viss egenhjelp i frelsens sak, men det er vel ikke vår kristne håndtering av hverdagsutfordringene som vil bringe frelse, men troen på Kristus Jesus. Det blir dermed feil å la det stå uimotsagt, for jeg tror det både er ubibelsk og gir grunnlag for strev motsatt kristnes hvile i det Jesus har gjort.

Å ta sitt kors opp er å leve i troens lydighet (Rom 1,5; 16,26), men man må aldri blande sammen betingelsen for å være frelst (Jesu forsoningsdød) med ens tilsvar på Guds uforskyldte nåde i Kristus til blant annet å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham.