Det mobiliserbare kristenfolket

Det er gledelig å lese om Jesusmanifestasjonen i Stockholm i dagens avis. Det blir gjerne sagt at Sverige ligger noen hakk foran Norge i sekularisering, derfor er det ekstra spennende å registrere at mellom 20.000 og 25.000 mennesker lot seg mobilisere til storsamlingen midt i Stockholm. En rekke ulike kirkesamfunn stod bak, og arrangørene håper å kunne samle ikke færre enn 75.000 deltakere ved å legge arrangementene rundt i landet.
Underveis i arrangementet lørdag skrev en av deltakerne i nettsamfunnet Twitter at «Jesus er virkelig! I Sverige. Jeg har sett ham i dag gjennom hans legeme».

I en situasjon hvor tradisjonell kristen tro er under press, kan slike offentlige markeringer være ekstra viktige. De sier noe om at de rådende kulturelle strømningene ikke har lykkes i å kvele Guds menighet, og de minner om at det finnes alternative krefter i en mer og mer avkristnet offentlighet.
Slike samlinger kan være viktige inspirasjonskilder, men mister mye av sin virkning hvis de ikke blir fulgt opp i hverdagslivet. For det mobiliserbare kristenfolket er det avgjørende viktig å ta imot Ordets såkorn. Her er ikke målet å finne snarveiene, de kan snarere stå i veien for målet. Den forkynnelsen som åpenbarer Kristus er det mobiliserbare kristenfolkets kanskje aller viktigste våpen. Når forkynnelsen får lyde, får troen næring. Og da kan det åndelige livet blomstre. Da finner mobiliseringen sted.

I kampen mot avkristning, mot sekularisering og mot teologisk liberalisering, er det viktig å huske på at det mobiliserbare kristenfolket først og fremst er for, ikke mot. Motstanden mot avskalling og utvanning er, og må være, motivert av ønsket om å fremheve selve evangeliet. Det mobiliserbare kristenfolket kjemper for den sannheten som har sitt opphav i Gud.
Det er et fascinerende faktum at flere av de bildene Jesus selv brukte om kirken og Guds rike har en viktig fellesnevner: det trengs relativt små mengder lys for å lyse opp et mørkt rom. Det trengs ikke mye salt for å prege maten. Og vi trenger ikke mye surdeig før den gjør sin virkning. Derfor er det åndelige potensialet i kristenfolket større enn den prosentvise oppslutningen tilsier.

Fredag spurte Reidar Paulsen i en kronikk her i avisen om vi har glemt arven fra samfunnsforvandleren Hans Nielsen Hauge. Han spurte om vi har «forkortet» evangeliet og gjort det til en «åndelig, indre størrelse som ikke berører verden rundt oss». Disse spørsmålene er det all grunn til å tenke nøye over. For disippelgjøring og etterfølgelse var en helt sentral del av Jesu kall. Og vi har ikke anledning til å tro at helliggjørelsen er ferdig når frelsesbønnen er bedt. Jesu kall til etterfølgelse gjelder alle livets områder.
Om vi er lærere, elever, sykepleiere, økonomer, håndverkere, hjemmeværende, pensjonister eller hvor vi er: vi er kalt til å leve for en som er større enn oss selv. Og vår åndelige tjeneste kan finne sted på de mest hverdagslige arenaer.
Selv om mange piler har pekt nedover for den norske kristenheten de siste tiårene, står det likevel fast, som vi leser i Johannes« første brev 4:4, at «han som er i dere er større enn han som er i verden».