Det koster å bekjenne

«Vår Gud han er så fast en borg» synger vi, men tenker kanskje ikke over at det for Luther var en blodig realitet når han skriver: «Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder.»

Luther regnet med å dø på bålet for sin bekjennelses skyld. Han slapp det, men andre ble drept. Mange prester mistet både arbeid, hus og hjem, flere måtte flykte til et annet land. Lutherske fyrster ble kastet i fengsel, dømt til døden og hardt presset for at de skulle fornekte sin evangeliske tro. Var det så viktig?

Samlingen av de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken avsluttes med ordene:
«Med den (bekjennelsen) skal vi også ved Guds nåde med uforferdet hjerte tre fram for Kristi domstol og avlegge regnskap.»

Bekjennelse er å si ja til Guds ord. Reformatorene så sin bekjennelse for keiseren like mye som en bekjennelse fremfor kongenes konge. De tenkte at de snart skulle stå for Guds domstol.

Vi kan bekjenne uten frykt for å miste liv eller eiendom, men koste vil det. For dem som våger å stå frem offentlig kan prisen bli ekstra stor. Prester har mistet arbeid og inntekt på grunn av sin bekjennelse. Flere har blitt hengt ut i media.

En bekjennelse samler de som deler bekjennelsen, men splitter i forhold til dem som tenker annerledes.

«Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Rom 16:17f jfr Matt 7:15–23.

Reformatorene måtte stå til rette overfor dem som kalte seg for Kirken med biskoper og keiseren i spissen. Det var mange ekte fromme mennesker blant dem. De fleste var fromme mennesker som søkte Gud etter beste evne. Likevel var de på ville veier, som sauer uten hyrder. De kjente ikke Den gode hyrde, bare sin egen oppfatning av ham, slik de syntes han burde være. Men ingen av oss kan finne ut av oss selv hvem han er. Slik vi har lært av forklaringen til den 3. Trosartikkel:
«Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.»

Kirkens enhet handler ikke om et kirkesamfunn, men om Kristi kirke på jord. De som er ett i Kristus, som hører og følger ham. De som ikke gjør det har ikke del i Kristus. Enheten går på tvers av kirkesamfunnene. Å bekjenne er å si det samme som, og Kristi kirke sier det samme som Kristus og hans apostler, og er dermed ett med dem. Et kirkesamfunn som ikke vil lære som dem, bryter med denne enheten.

Mine handlinger understreker ordene. Jeg er ikke Herre over Guds ord, det er tvert i mot Guds ord som skal styre mitt liv.

Forlate kirken? Aldri i livet! Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver og bevart meg i den sanne tro siden min dåpsdag. I Jesu Kristi kirke vil jeg ved Guds nåde bli værende til min dødsdag.

Men et kirkesamfunn er noe annet. Et medlem står i vår tid som representant for sin medlemsorganisasjon, og regnes som aktiv medspiller. Som ordinert prest er det ekstra vanskelig, ettersom en ved å stå i Den norske kirke må akseptere at ens forkynnelse av Guds ord etter bekjennelsen bare er å anse som en uønsket meningsytring.

Det koster å forlate sitt kirkesamfunn, men hva sier Skriften:

1.Tim. 4:16: «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» jfr Jak 3:1

Fortidens kirkevirkelighet er forbi med alle gode minner, en ny tid presser seg frem som forkaster det jeg så gjerne ville at skulle fortsette.

Vi er blitt vant til en kirke som er organisert ovenfra, men i en luthersk kirke bygges menigheter nedenfra, ikke ovenfra. De bygges av døpte mennesker som samles om Guds ord, og kaller menn til å forvalte ord og sakrament for dem. De begynner og fortsetter ofte i det små. En trenger ikke vente til noe stort blir organisert av noen i viktige posisjoner – da kan en risikere å vente forgjeves.