Det går ikke an å være gjest i sitt eget hjem

«Må Kristus ved troen bo 
i deres hjerter.» Efeserbrevet 3:17

Det er lagt mange sanger om det å komme hjem og å være hjemme. Hvis vi spør oss selv hvor hjem er, er det ikke sikkert at vi alltid vet helt hva vi skal svare. Vi har gjerne hatt et barndomshjem, og det kan fortsatt føles som hjemme.

Men kanskje er det mange år siden vi flyttet hjemmefra, og kanskje har det også gått mange år siden foreldrene våre flyttet fra det som en gang var hjemmet. For mange har livet ført med seg mange flyttinger. Hvor er da hjemmet? Det er ikke sikkert dette spørsmålet har noe helt enkelt svar.

Det vi i hvert fall kan si, er at hjemme er der vi faktisk bor. Det har noe permanent ved seg. Noe jevnt og stabilt. Noe som er der selv om mange andre deler av hverdagen kan være omskiftelig.

Det er ikke sikkert at vi har bodd der i mange år eller kommer til å bo der i mange år, men det er der vi kommer hjem etter arbeid eller hva det måtte være vi holder på med. Det er ikke sikkert at vi alltid tilbringer flertallet av døgnets timer i hjemmet, men det er likevel der vi bor. Eventuelt kan det hende at det reelle hjemmet vårt ikke er der vi har vår bostedsadresse.

For dem som er svært mye på reise, kan det hende at hjem blir en tilstand mer enn et sted. Men for de fleste har hjemmet noen fysiske rammer. Og vanligvis går det ikke an å være gjest i sitt eget hjem. I så fall har det på en måte opphørt å være hjemmet.

I Efeserbrevets tredje kapittel finner vi en av de sterkeste bønnene i Det nye testamente. Apostelen Paulus ber om at de troende i Efesos skal få bli rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, og bli i stand til å fatte og kjenne både lengden, høyden og dybden i Kristi kjærlighet. Og han bruker en formulering som har sammenheng med hvor vi har vårt hjem: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter.»

For slik et hjem vanligvis ikke kan være noe flyktig, kan heller ikke Kristus bo i hjertene våre hvis han bare er gjest. Slik sett er det kanskje ikke helt presist, det vi synger i den ellers vakre «Det kimer nå til julefest»: «Kom, Jesus, vær vår hyttes gjest.» For Jesus ønsker å være mer enn en gjest.

I den minst like vakre «Mitt hjerte alltid vanker» synger vi i et av de sterkeste versene: «Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn. Og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn. Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt. Så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.»

Det er ikke nødvendigvis så rart at ikke-troende nordmenn kjenner på økende ubehag ved å synge denne sangen. For teksten er både sterk og gripende. Og den handler om noe av det som apostelen Paulus lærer oss å be om. At Kristi nærvær i oss kan få være av en slik art at han tar bolig i oss. Det blir rart å si at Kristus bor i hjertet hvis vi knapt har kontakt med ham.

I dette ganske enkle bildet tror jeg vi kan finne en av troens skatter. Vi kan snakke lenge om hvilke ytre trusler som i dag setter kristentroen under press. Men enda viktigere er det antakelig å snakke om de indre truslene. For i hjem-begrepet ligger det noe fast, noe stabilt, noe jevnt og pålitelig.

Det kan handle om bordbønn, kveldsbønn, bibellesning, sang, møte eller gudstjeneste. Det handler ikke først og fremst om spesielle enkelthendelser, men om det «vanlige». Det er der kultur og verdier blir bygget og etablert. I rytmen kan vi hente styrke.

Rytme kan høres kjedelig ut. Det er ikke så spennende med det som er fast. Men tenk for eksempel på hvor viktig de regelmessige feiringene av høytider har vært for at det jødiske folket fortsatt finnes i dag.

I dag er jeg redd for at en delvis misforstått trang til frihet får oss til å gi avkall på noe som har vært en helt avgjørende for kirkens liv gjennom historien. Hvis regelmessighet og faste rammer blir satt opp som en kontrast til det ekte og levende, risikerer vi en avslørende og kortvarig fyrverkeri-effekt.

Det er viktig og verdifullt med åndelige høydepunkter, men Peter, Jakob og Johannes kunne ikke bli værende på det fjellet vi leser om blant annet i Matteus 17. Det er aller mest i det hverdagslige og tilsynelatende ordinære at Kristus ved troen kan bo i hjertene våre.

Det er der de største skattene finnes. Det er der vi virkelig kan be, med apostelen om å bli «fylt av hele Guds fylde» (Ef 3:19).

«Må Kristus ved troen bo 
i deres hjerter.»

Efeserbrevet 3:17