Det er viktig å si fra

Så har det skjedd, at flere har tillagt meg motiver med min kronikk. Jeg skal visst nok ikke ha ønsket en debatt rundt «Frelst» eller Jan Hanvold. Disse sakene har ikke vært i mine tanker da jeg skrev artikkelen. Hadde jeg hatt disse temaene i tankene, så hadde jeg skrevet det.

Jeg er glad for alle som sier ifra. Det er mange ting i samfunnet og iKristen-Norge som er viktig å debattere.

Takk til alle dem som reiser seg og kjemper for de svake i samfunnet.

Takk til alle dem som setter kritisk søkelys på usunne ting både i menighet og utenfor.

Det viktig med politisk engasjement og annen innsats i samfunnet. Det er veldig viktig at noen tør å si fra!

For et par uker sidenskrev jeg en kronikk om å ikke si noe. Det er underlig å se hvordan noen har tolket den.

Mitt anliggende i kronikken var alle dem som kommer med negative kommentarer i øst og vest og poster dem på sosiale medier og kommentarfeltene i aviser. Mine tanker gikk til dem som har kritiske og negative uttalelser og som gjennom dem bryter ned fellesskapet. Eksemplene var da jødene gikk rundt Jeriko by, og de ikke skulle si noe før Josva gav beskjed om det. Eller da Moses kom til Rødehavet med folket og de klagde høylytt til Moses. Da ba han dem være stille.

Det tredje eksemplet var da Josva og Kaleb måtte hysje på folket fordi de var så negative. Altså viser alle eksempler til at negative og kritiske uttalelsene ville gjøre folket enda mer motløse. Det er tider da negative uttalelser skader moralen og framdriften. Det er altså en tid for å tie – men også en tid for å si ifra!

Jeg har lang fartstid i det norske kristne landskapet og har erfart at misnøye kan være som en gift i forsamlingen. Da tenker jeg for eksempel på de som ikke godtar beslutninger og veivalg, men som i etterkant sprer negative holdninger når de ikke har fått det som de vil. Det er da ikke tvil om at det mange ganger hadde vært til langt større gagn i Guds rike om folk ikke hadde spredt sin negativitet! Det er ikke alltid av det gode å si noe.

Nå har det åpnet seg nye arenaer der folk kan si ifra. På de sosiale medier kan folk «skyte fra hofta» med en gang de reagerer på noe. Det er ikke alltid det som skrives er like gjennomtenkt – får en håpe.

Selv har jeg også vært utsatt for dette. For halvannet år siden dristet jeg meg til åstille spørsmål ved om det var klokt å ha Israelsflagget framme i norske menigheter. Da ble jeg på slike kommetarfelt stemplet som jødehater og det som verre var. Jeg som reiser rundt i Norge og med stor kjærlighet og begeistring stadig forkynner om Israel! Jeg ble sjokkert over alle destruktive kommentarer. Hvordan var det mulig at kristne mennesker kunne klare å vrenge ut av seg slike totalt respektløse kommentarer?

Så tenker jeg også på alle de hatmeldingene politikere får på kommentarfeltene i aviser. De kristne er dessverre ikke bedre enn andre. Jeg ønsker ikke at søkende mennesker skal for eksempel lese kommentarene på nettavisen til Dagen, for det er stadig «antireklame» for evangeliske holdninger.

Enkelte kommentarer vil kunne jage søkende mennesker med en gryende tro bort! Til disse gjengangere med usaklige og ofte støtende kommentarer i spaltene vil jeg si: Ikke skriv noe, for aktiviteten skader Guds sak!

Disse forholdene hadde jeg i bakhodet da jeg skrev kronikken: «Ikke si noe». Jeg ønsket ikke å være konkret, men regnet med at leserne selv ville vurdere om dette var et ord i rette tid.

Så har det skjedd, at fler har tillagt meg motiver med min kronikk. Jeg skal visst nok ikke ha ønsket en debatt rundt «Frelst» ellerJan Hanvold. Disse sakene har ikke vært i mine tanker da jeg skrev artikkelen. Hadde jeg hatt disse temaene i tankene, så hadde jeg skrevet det.

For de som kjenner meg, vet at jeg står foråpenhet ogytringsfrihet. Det skulle bare mangle. Men det er en tid for alt. En tid for å tie og en tid for å tale!