Det er forskjell på uenighet og hets

Det er rimelig å forvente beskyttelse mot hets og hat. Derimot er det ikke rimelig å sette likhetstegn mellom uenighet og trakassering.

Fredag kunne vi lese her i avisen at den britiske professoren og ateisten Richard Dawkins blir fratatt prisen som «Humanist of the year, årets humanist eller det vi på norsk kaller humanetiker, som han mottok i 1996.

Ifølge blant andre avisen The Guardian er årsaken Dawkins’ omtale av transpersoner på Twitter. Der har han blant annet spurt om en transkvinne rent språklig er å betrakte som en kvinne.

American Humanist Association, som delte ut prisen, begrunner tilbaketrekningen med at Dawkins skal ha pådratt seg en historikk med det de kaller «nedsettende uttalelser mot marginaliserte grupper under dekke av vitenskapelig diskurs».

I et samfunn som ellers holder forskningsfrihet som en nærmest umistelig verdi, ble altså Dawkins’ uttalelser for sterk kost for de amerikanske humanistene.

Det holder ikke å skjule seg bak et angivelig dekke av å drive vitenskapelig arbeid. Ytringsfriheten er aldri uten begrensninger.

Men et sentralt mål med både ytringsfrihet og forskningsfrihet er å gi det frie ord og åpen meningsutveksling best mulige kår. Da er det en nødvendig forutsetning at vi også må akseptere ytringer vi finner støtende, sårende eller provoserende.

For denne avisens lesere er Dawkins ganske sikkert mest kjent som en frimodig ateist med tydelig brodd mot kristen tro.

Han skrev i 2006 boken «The God Delusion» (på norsk utgitt med tittelen «Gud – en vrangforestillling») og har deltatt i en rekke debatter om religion og vitenskap. Han er ikke kjent for å opptre med noen overdreven beskjedenhet i sin kritikk av kristendommen.

Men her kommer altså kritikken fra et helt annet hold. American Humanist Association står fritt til å dele ut sine priser til hvem de vil.

Men tilbaketrekningen har likevel en offentlig relevans fordi det Dawkins har sagt med rimelighet ikke kan regnes som spesielt grovt. Det at noen opplever det sårende kan ikke uten videre være grunn nok til at ytringene skal regnes som klanderverdige.

Omsorg for sårbare minoriteter er et sentralt kjennetegn ved et velfungerende samfunn. Derfor er det både betimelig og nødvendig når vi jevnlig får del i oppgjør med feiltrinn i både fortid og nåtid.

I USA blir vi stadig minnet om den stadig pågående kampen for fargede menneskers rettigheter. Her hjemme er det særlig den samiske befolkningen som gjennom mange år har måttet tåle mye urett.

Nå er det særlig minoritetsposisjoner kjønn og seksualitet som får oppmerksomhet, både her i landet og i store deler av den vestlige verden.

Og vi bør alle prøve å sette oss inn i sårbarheten et menneske kan kjenne på hvis man opplever å ikke passe helt inn i de etablerte kjønnskategoriene kvinne og mann. Kjønn er en viktig del av et menneskes identitet.

Respekten for enkeltmennesker, og ønsket om varsomhet i omtalen av dem, kan imidlertid ikke stå i veien for åpen debatt om verken språklige eller biologiske forhold.

Det er rimelig å forvente beskyttelse mot hets og hat. Derimot er det ikke rimelig å sette likhetstegn mellom uenighet og trakassering.

Når vi ser på omtalen av Richard Dawkins sammen med den massive kritikken mot Harry Potter-forfatter J. K. Rowling, også her i landet, ser vi en tydelig tendens til at debatten om kjønn og seksualitet forsøkes kneblet ved at visse standpunkter blir forsøkt delegitimert.

Det er ikke i tråd med de verdiene vi ellers holder høyt i vestlige samfunn.