Det blir vanskeligere å være politiker fremover
Vi står foran større omstillinger enn vi har vært klar over, og de kommer raskere enn ventet.
I fjor holdt Siv Jensen for første gang finanstalen med utgangspunkt i et budsjett hun selv hadde ledet arbeidet med fra begynnelsen av. Da begynte hun med å fastslå at «Norge er et godt land å bo i».
Like etterpå sa hun at «Selv om Norge går godt er det noen skyer i horisonten. (...) Det er tegn til at etterspørselen fra oljesektoren vil avta.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I år ble antakelsene bekreftet. Vi står foran større omstillinger enn vi har vært klar over, og de kommer raskere enn ventet. I år begynte finanstalen derfor i en mer alvorstynget tone:
«Dette statsbudsjettet er blitt til i en tid hvor de økonomiske utsiktene er annerledes enn vi har vært vant til de siste 10-15 årene», sa Siv Jensen til Stortinget i går.
Hun var kommet fem minutter ut i talen da hun også i år konstaterte at Norge fortsatt er et godt land å bo i.
Det mest interessante med finanstalen er ikke nødvendigvis tallene som blir lagt frem, men prioriteringene og vurderingene som ligger bak.
I går sa Siv Jensen at regjeringen «styrker og videreutvikler det norske samfunnet gjennom å investere i vår viktigste ressurs: menneskene som bor i landet.»
I sin siste finanstale sa daværende finansminister Sigbjørn Johnsen i 2013 at «Vi er hverandres nødvendighet».
Bak tallene er det dette statsbudsjettet handler om. Uten mennesker i aktivitet blir det ingen penger å fordele. Når finansministeren snakker om fallet i oljeprisen og dets virkninger på norsk økonomi, er det derfor mennesker hun snakker om.
På den ene siden snakket hun om de kloke valgene som våre foreldre og besteforeldre gjorde da oljeeventyret startet for nesten 50 år siden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På den andre siden snakket hun om at det i dag er «gründeren på Vestlandet, småbedriftslederen i Hedmark, fiskeren i nord, og vanlige folks arbeidsinnsats over hele landet, som skal føre utviklingen videre. Det er vår oppgave som politikere å legge til rette for at det er mulig.»
Mye av denne retorikken er politisk ukontroversiell. Men kanskje ser vi også en viss forskjell ved at Jensen i større grad legger vekt på det private initiativ, mens Johnsen la mer vekt på det kollektive.
«Bak hver arbeidsplass som er skapt, har det stått noen som har hatt tro på sin idé», sa Jensen i går. Hun understreket målet om arbeid til alle, som særlig Ap er kjent for, men fremhevet samtidig at det å ha et slikt mål ikke er nok til å sikre folk arbeid.
Slik markerer hun også de politisk forskjell mellom den sittende regjeringen og den forrige.
På et vis ligger det en viss ironi i at det er nettopp Siv Jensen som bestyrer Finansdepartementet idet vi må erkjenne at oljenæringen ikke lenger er den drivkraften i økonomien som den har vært før.
Fremskrittspartiet er, blant mye annet, et resultat av velstandsutviklingen i etterkrigstiden. Men både Erna Solbergs og Siv Jensens retorikk bærer et tydelig preg av at de legger et langsiktig perspektiv til grunn for styringen av landet.
Herunder ligger det en erkjennelse av at det kan bli vanskeligere å være politiker fremover.
I går snakket Siv Jensen mest om hvor regjeringen vil bruke mer penger. I de kommende årene må hun og hennes etterfølgere antakelig også snakke mer om hvor regjeringen vil bruke mindre penger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
