Der det er mange kristne

Det er naturlig og bibelsk å ønske at den kristne kirke skal omfatte flest mulig, men kvaliteten er likevel viktigere enn kvantiteten.

De ti landene i verden med flest kristne ble omtalt i lørdagens Dagen. Flere trekk var interessante ved tallene og observasjonene fra Pew Research Center. En del av dem gir grunn til ettertanke og avspeiler utfordringer som angår norske kristne.

Det er viktig å være klar over at en slik oversikt har sine svakheter. Når man skal lage global statistikk, trengs det meget enkle kriterier for å skape felles kategorier. I dette tilfellet blir «kristen» ensbetydende med å være medlem i et kirkesamfunn. Det gjør at land med en sterk kristen tradisjon får høye tall.

USA troner på toppen, og Tyskland er nummer ti. Man kan diskutere om det er rimelig å sammenlikne en kirkelig tilhørighet der og i for eksempel Kina, som er nummer åtte.

For tyskere og amerikanere flest har det normale vært å tilhøre et kirkesamfunn, uavhengig av om man har en kristen tro eller ikke. For kinesere har det å være kristen derimot potensielt store personlige omkostninger. Få kristne kinesere vil se kristendommen som noe selvfølgelig eller noe man kan stille seg likegyldig til.

Samtidig illustrerer Pew-tallene en forflytning av kristendommens tyngdepunkt som stadig flere er blitt oppmerksomme på de siste tiårene. De gamle kristne landene i Vesten blir mer sekulariserte, mens kristendommen får større nedslag i det globale Sør.

Veksten i det som en gang var misjonsland, overgår det mange hadde våget å forvente. Selv om det også finnes innslag av usunn lære og andre skrøpeligheter i denne bølgen, mener vi det er grunn til å glede seg over at Guds rike går fram.

Vi bør være takknemlige for et økende antall frimodige og Jesus-begeistrede medkristne i en lang rekke land.

Men samtidig som evangeliets lys skinner sterkere i land der det ikke har vært slik tidligere, må vi erkjenne at det skinner svakere i vår del av verden. Ingen av oss kan spå hvordan verden vil se ut i 2060. Men det er vemodig å registrere at ingen vesteuropeiske land er å finne på «ti på topp»-listen med flest kristne når Pew fremskriver dagens trender.

Det skyldes delvis at befolkningsveksten stopper opp i vår del av verden, men også at kristendommen er blitt fjernere og mindre vesentlig for en økende andel europeere. Det er også tegn som tyder på at flere er blitt direkte fiendtlig innstilt til troen.

I møte med slike trekk er det lett å bli motløs for den nordmann eller europeer som fortsatt bekjenner kristen tro. Det kan synes som om mørket siger på og håpet er i ferd med å slukne.

Da er det avgjørende å minne både seg selv og hverandre på at håpet vårt ikke er knyttet til tingenes tilstand i samfunnet. Det kristne håpet retter seg mot hvem Gud er, hva han har gjort for oss i Jesus Kristus og hvilke løfter han har gitt.

Det er naturlig og bibelsk å ønske at den kristne kirke skal omfatte flest mulig, men kvaliteten er likevel viktigere enn kvantiteten. «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?» spurte den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson. Det gjorde han på 1700-tallet, da hver borger i Danmark-Norge var lovpålagt å være kristen og gå i kirken.

Når kristentroen får mindre plass i samfunnet, betyr det ikke at den må få mindre plass i vårt eget liv. Tvert imot er avkristningen en utfordring til å søke Gud, alene og sammen med andre.