Den sunne - og den usunne gudsfrykten

Gudsfrykt kan forstås i to betydninger. Det er av avgjørende betydning at man spesifiserer hvilken man mener – og kritiserer den andre.

I forrige uke kritiserte Dagen Stefan Løfven på lederplass, for hans angrep på religions- og samvittighetfriheten. Den svenske statsministeren skal ha uttalt at «Vi sosialdemokrater arbeider for at alle prester skal vie alle, også likekjønnede par. Jeg ser parallellen till jordmoren som nekter å utføre aborter. Jobber man som jordmor må man kunne utføre aborter, ellers får man finne noe annet å gjøre. Det samme gjelder for prester som ikke vil vie likekjønnede».

Denne lederartikkelen fikk meg til å tenke på en annen leder som Dagen hadde i april. Der tar de til orde for å gjeninnføre gudsfrykten i politikken. Artikkelen handler om hvordan svenske politikere i stadig større grad tar til orde for å regulere religiøs praksis, blant annet i friskoler.

Det som imidlertid fattet min interesse mer enn lederartikkelen som sådan, var kommentarfeltet under. En av dem som har kommentert på artikkelen, gir uttrykk for å være svært uenig med Dagen. Vedkommende skriver: «Vi trenger aldeles ikke mer “gudsfrykt”. Vi trenger mer intelligens, rasjonalitet, humanisme. Og definitivt mindre av dogmer og blind lydighet.»

Grunnen til at jeg fattet interesse for denne kommentaren, var at den er et kroneksempel på et problem jeg til stadighet mener å observere: Kristne har sin egen sjargong, som i sekulære ører høres ut som noe helt annet enn det som er intensjonen.

For det er tydelig at Dagen og denne personen legger svært ulik betydning i begrepet gudsfrykt. Slik jeg forstår Dagens leder handler gudsfrykt nettopp om å være ydmyk – ikke blindt lydig. Å være ydmyk er det motsatte av å være blindt lydig. Å være ydmyk betyr å anerkjenne at man neppe har alle svarene selv, det er det motsatte av å være blindt lydig, enten det er ovenfor Gud eller ovenfor en ideologi. Slik jeg tolker Dagens leder, handler det altså om at politikere må være mer ydmyke for annerledestenkende. Og det trenger man saktens ikke være kristen for å være enig i.

Samtidig er det et problem at mange kristne opererer med en assymetrisk ydmykhet. Man er veldig flinke til å påpeke det når arroganse forekommer blant andre – for eksempel når Løfven angriper samvittighetsfriheten. Men den samme ydmykheten finner ikke alltid sted når det gjelder sin egen teologiske posisjon. Polemiseringen vi fra tid til annen kan lese ovenfor liberale kristne som har «forlatt Guds ord» er en grov fordumming av teologisk uenighet. Ofte blir syndefallet brukt som en brekkstang i den type diskusjon. Det at vi er korrumpert av synd, brukes nå og da som et trumfkort mot all form for «naturlig teologi», altså teologi som er begrunnet i menneskelig erfaring og fornuft.

Hvis noen er uenig med deg og kommer med et bunnsolid argument som er basert på all verdens forskning og empiri, kan du bare si «jamen, kunnskapen vår er jo kompromittert av synd, så vi vet jo egentlig ingenting». Denne nesten nihilistiske måten å forstå syndefallet på er nok mer vanlig jo lengre uti de konservative kristne rekkene man kommer, men jeg har hørt den blitt fremsagt ofte nok til at et varsko er på sin plass. For det første er det teologisk problematisk, fordi også teologisk erkjennelse og vår lesing av Skriften er underlagt syndens vilkår. For det andre er det problematisk fordi det er et uttrykk for paternalisme og anti-intellektualisme. Å fortelle mennesker at deres subjektive erfaring av hva som er godt og rett ikke er til å stole på, er det motsatte av gudsfrykt, hvis vi skal definere det som «ydmykhet ovenfor annerledestenkende». Det er i praksis paternalisme. Og paternalisme er dypt problematisk, fordi det undergraver integriteten til mennesket du hever deg over.

Jeg tror derfor det er ekstremt viktig at kristne kommuniserer ut at sann gudsfrykt handler om en viss ydmykhet i møte med andre mennesker. Først da er gudsfrykt noe vi med rette bør ta til orde for i politikken. Det bør absolutt ikke være et uttrykk for blind lydighet ovenfor en dikterende Gud som sier hopp og forventer at folk hopper. En slik type gudsfrykt er det definitivt ikke rom for i en sekulær og liberal stat. Og gudsfrykt bør aldeles ikke være et uttrykk for moralsk nesten-nihilisme (der Bibelen blir unntaket fra erkjennelsesvakuumet), der all menneskelig kunnskap og erfaring forstås som fullstendig upålitelig, mens Skriften er fasiten. Ikke bare fører dette til fremmedgjøring av det rent menneskelige, og bryter således med hele tanken om inkarnasjon, det er også en antiintellektuell tanke. Og den dagen tro og fornuft blir gjort til motpoler, mister hele den kristne troen sin troverdighet.

Vel så viktig er det at kristne er klar over hvilke konnotasjoner kristne begreper har blant ikketroende. «Gudsfrykt» høres for ikketroende definitivt ikke ut som noe man ønsker i politikken. Ved å omskrive gudsfrykt til ydmykhet blir det derimot et ideal alle bør etterstrebe, kristen som ikkekristen.

91߷\�i