Den stålsatte statskirken

Det er mange måneder siden Senterpartiet lanserte en slags folkeaksjon til berging av statskirkeordningen. Begrunnelsen var at ordningen for politikerstyrte bispeutnevnelser måtte stålsettes. For «uten statskirkeordningen ville ikke jeg blitt biskop» (som biskop Stålsett selv formulerte poenget). Senterpartiets folkeaksjon har først og fremst hatt til formål å mobilisere Arbeiderpartiet til statskirkeforsvar. Og det ser det nå ut til at man er i ferd med å greie.

Det er spøkelsesmaling som er disse statskirkevennlige aksjonistenes fremste aksjonsvåpen. De maler seg noen fryktelige spøkelsesbilder av de ufattelige ulykkene som vil komme kastende ned over arme avkristnede statskirkemedlemmers hoder i nærmest hver eneste begravelse, hvis ikke de rødgrønne får utnevne avkristnede biskoper.

Jo lenger denne aksjoneringen har vart, jo frykteligere er spøkelsene deres blitt. Og jo mer utilslørt er det bakenforliggende kirkemaktspråket blitt i uttalelsene deres. Det er som om det nå er livet om å gjøre å berge makten til å utnevne biskoper på topp-politikernes hender.

Men det er en historisk risikabel øvelse å produsere skremmespøkelser i k•rkeordningsdebatter. Det fikk Berge Furre erfare under et kirkemøte på begynnelsen av 1990-tallet. For Berge Furre hadde som partipolitiker tegnet noen fryktelige skremselsspøkelser av alle de ulykkene som ville ramme land og kirke hvis politikerne sa ja til opprettelsen av et kirkemøte. Og han la ikke fingrene imellom når det gjalt å forkynne offentlig sin egen tro på de spøkelsene han fantaserte frem.

Men Berge Furre tapte som kjent kampen om opprettelsen av kirkemøtet. Noen år senere var han dessuten ikke lenger partipolitiker på toppnivå. Derimot ble han selv innvalgt i det kirkemøtet som han hadde advart så voldsomt imot.

Fra kirkemøtekollegenes side opplevde Berge Furre antagelig aldri noen vanskeligheter av den grunn. Men det ble annerledes da Gudmund Hernes ble kirkeminister. Fort Gudmund Hernes benyttet anledningen under kirkeministerens tradisjonelle hilsningstale til kirkemøtet. Med et knippe Berge Furre-sitater i manuskriptet gjorde Hernes nådeløst narr av den arme kirkemøtedelegaten Berge Furre. Som forøvrig ikke hadde så mye som et eneste ord å si til sitt forsvar, ettersom han bevislig hadde fremsagt alle de dystre advarselsspådommene som Hernes siterte.

Antagelig må statskirkeaksjonistene fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet ha glemt Berge Furres ubehagelige gjenmøte med sine egne spøkelser. Men noen burde minne dem om det som en annen stat-kirke-debattant kom til allerede for 33 år siden: «Det viser seg gang på gang at det likevel ikke fins spøkelser, og at de i virkeligheten bare er laken på en kleshenger» (Joh. B. Hygen).

Å stålsette statskirkeordningen av frykt for et laken på en kleshenger er rett og slett ikke verdens beste begrunnelse. Og straks spøkelset avsløres, sitter man dessuten naken tilbake med det som er det egentlige (og svært uedle) motivet: Tørsten etter verdslig politisk kirkemakt.