Den som har fått mye

En skikkelig diskusjon om prioriteringene i bistandspolitikken vil være et sunt innslag i en krevende budsjetthøst.

Forrige ukes framlegging av statsbudsjettet ble en påminnelse om at norsk økonomi kan være på vei inn i et mer urolig og uoversiktlig farvann.

Inntektene fra oljen minker og arbeidsledigheten øker. Vi kan ikke lenger regne med å seile like stødig og upåvirket av bølgedalene som mange av våre viktigste handelspartnere har opplevd de siste årene.

LES: Adoptivforeldre får mer støtte

Forventningene til fortsatt vekst i egen velstand lever likevel videre. Det er menneskelig å tenke at utviklingen skal føre oss framover og oppover. En slik tankegang forsvinner ikke selv om vi i klare øyeblikk innser at ingen jordisk oppgang fortsetter inn i himmelen. Mentaliteten som er blitt kalt «de stigende forventningers misnøye» preger oss nok i større grad enn vi liker å innrømme. Vi vil helst ha større uttelling for mindre innsats.

Godt vante mennesker er ikke nødvendigvis sympatiske mennesker. Den som har fått mye, skal mye kreves, lærer vi i Bibelen. Slik bør vi også tenke som samfunn. Med stor velstand følger det stort ansvar. Uroen og ustabiliteten mange andre steder i verden har rykket oss nærmere i året som er gått. Krig, katastrofer og flyktningstrømmer er noe vi ikke kan isolere oss mot i lengden. Dette angår oss ikke bare på et moralsk plan, men i stadig sterkere grad også på et praktisk plan.

Et varmt hjertelag er en nødvendig, men likevel ikke en tilstrekkelig forutsetning for å møte disse utfordringene. Verdens beste intensjoner garanterer ikke verdens beste resultater. Debatt om hvordan vi mest effektivt kan hjelpe dem som har et vanskeligere utgangspunkt enn vi, er dermed et gode. Vi bør ikke mistenkeliggjøre hverandre for å ha forskjellige syn på hvordan bistandsmidlene kan gjøre en størst mulig positiv forskjell.

Samtidig trenger vi alle å gå i oss selv for å spørre hvor opptatt vi faktisk er av andre menneskers ve og vel. Det er lettere å være raus når man opplever at ens egen kake bare vokser. Når det faller noen smuler fra bordet, koster det ikke så mye å la noen stakkarer få forsyne seg av dem. Tvert imot kan det føles bra. Verre er det når vi selv blir nødt til å gjøre tøffere prioriteringer.

En langvarig høykonjunktur har gjort Norge til et av de beste stedene å bo gjennom tidene. Det finnes knapt mennesker på kloden som har hatt tilsvarende rettigheter og muligheter som oss som er født til et norsk statsborgerskap. Slik sett gjør det inntrykk å lese det generalsekretær Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen skriver i dagens avis.

Selv om han roser mange sider ved norsk bistandspolitikk, mener han det nye statsbudsjettet på flere måter svikter verdens fattigste og handler om brannslukkingspolitikk. Før helgen kunne vi også fortelle at et unisont kor av frivillige organisasjoner kritiserer regjeringens kutt i langsiktig bistand. De frivillige organisasjonene bør fortsatt være både viktige samarbeidspartere og lytteposter for regjeringen. De er uttrykk for et folkelig engasjement for verdens fattigste som er umistelig for verdens rikeste land.

En skikkelig diskusjon om prioriteringene i bistandspolitikken vil være et sunt innslag i en krevende budsjetthøst. Det kan hjelpe oss til å løfte blikket og justere våre egne krav og forventninger.