Den kristne høfligheten
Dansk samfunnsforsker mener det etterkristne samfunnet har mindre høflige innbyggere.
Når den danske samfunnsforskeren Michael Böss vender hjem etter en utenlandsreise, slår det ham stadig: Danmark er blitt et uhøflig land. Dette forteller han i et omfattende og lesverdigintervju med vår kollega Kristeligt Dagblad.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sammen med flere andre forskere skrev Böss for ti år siden til «Håndbog i høflighed - kulturelle koder i 11 EU-land» Der beskriver han hvordan danskene befinner seg i bunnen av det europeiske høflighetshierarkiet.
Som gammel unionspartner med lillebrorkompleks kan det for oss nordmenn være fristende å riste på hodet over danskene. Men det bør vi holde oss for gode til. Utviklingstrekkene og utfordringene som Böss tegner opp, er like aktuelle nord for Skagerrak. Forsøpling av naturen, økende støy i skolens klasserom og mindre forståelse for andres behov er tre eksempler han nevner. De trenger man ikke reise ut av vårt land for å observere.
Interessant nok mener Böss utviklingen henger sammen med at 68-generasjonens barn oppdrar ungdom til løsere sosiale koder enn tidligere.
– Samtidig er de kristne verdiene stadig mindre tydelige og utgjør ikke lenger samfunnets bærende kultur, sier han.
LES:Finner spor av Bibelen overalt
Diagnosen bekreftes av filosofiprofessor Lars-Henrik Schmidt ved Aarhus Universitet. Han har blant annet forsket på vredens utvikling. Schmidts mener denne generelt er økende, noe som kommer til uttrykk ved at folk flest er mindre hensynsfulle,ifølge Kristeligt Dagblad. Det betyr ikke at vi blir mer onde eller likegyldige, men at vi lettere føler oss krenket - og reagerer kraftigere når det skjer. Den åpenbare forklaringen han ser på dette, er at kulturen er blitt mer selvsentrert.
Igjen er det lett å kjenne seg igjen i utfordringene også i en norsk kontekst. «Fordi du fortjener det» og «Har du lyst, har du lov» er to av de mest symptomatiske slagordene i vår tids reklame. De treffer så godt fordi de avspeiler samtidsmentaliteten så presist. Å leve med seg selv i sentrum er ansett som normalt og naturlig. Böss mener utviklingen er en indikasjon på at fellesskapskulturen vår er blitt svekket. Vi tenker på oss selv før fellesskapet og samfunnet, og det fjerner oss fra hverandre.
Böss ser dette i sammenheng med at vi har fått stadig større avstand til institusjonen som gjennom flere hundre år har vært den bærende formidler av verdier, nemlig kirken og kristendommen. I stedet mener han vi lever i en etterkristen kultur der familien ikke lenger er samfunnets grunnstein. Vi lærer ikke lenger gjennom familien å ta ansvar for hverandre. Noen erstatning for kristendommen og familien kan han ikke se at vi har funnet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES: – Problematisk å si at vi har en kristen kultur
I en tid da livssynsnøytralitet er blitt et honnørord og henvisninger til kristenarven er blitt kontroversielt, kan det være verdt å reflektere over dette.
Hvorfor er det samfunnene med sterke kristne tradisjoner som er blitt de mest velfungerende og velstående? Og vil det forbli slik hvis de over en lav sko fortsetter å kvitte seg med sitt eget arvegods?
Vi tror svaret er nei. Kristenarven handler om mye mer enn enkeltsaker. Det handler om et helhetsperspektiv på menneske, familie, samfunn og verden. Det er vår største rikdom.
