Den gode sekundant

«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.»

Vi kan havne i minst to grøfter når det gjelder vårt forhold til Den hellige ånd. På den ene siden kan vi bli så redde for det uoversiktlige at vi undervurderer Åndens betydning. På den andre siden kan vi gjøre oss skyld i noe Den hellige ånd selv aldri gjør, nemlig å gjøre Ånden til selve hovedpersonen.

Hvis det som har med Den hellige ånd å gjøre blir det viktigste i kristenlivet, da gir vi Ånden en annen posisjon enn Jesus gir ham. For å nærme oss en rett åpenhet for Ånden må det derfor være vesentlig for oss å finne ut av hva Bibelen lærer oss om Den hellige ånd. Og da kan ingen være viktigere å lytte til enn Jesus Kristus selv.

Kort tid før den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger beskrev Jesus «Talsmannen» for disiplene. «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd», leser vi i Johannesevangeliets 14. kapittel. Det greske ordet som ligger til grunn for begrepet talsmannen blir gjerne forstått synonymt med advokat. Den mest bokstavelige betydningen av ordet er en som er «tilkalt, utsendt for å være til hjelp». Vi kan se for oss en hjelper som kommer oss til unnsetning, en som går ved siden av oss. Alt dette er oppmuntrende bilder på Den hellige ånd.

Min favorittillustrasjon for å forklare dette var det Rolf Kjøde som leverte i podkasten Table Talks i fjor. Vi nordmenn er jo glade i vintersport, og vi har både sett og hørt sekundantene som løper ved siden av utøverne. De oppmuntrer dem og sier «du ligger bare tre sekunder bak verdensrekorden. Kom igjen!», eller «du har full kontroll på svenskene, bare hold tempoet oppe!» Eller: «kom igjen, du er i ferd med å gjøre ditt livs løp!» Noen ganger kan man kanskje få inntrykk av at intensiteten er større hos sekundanten enn hos den slitne utøveren mot slutten av femmilen, for eksempel.

Men for et fantastisk bilde på Den hellige ånd! En som støtter og oppmuntrer, som rettleder og utfordrer, en som minner oss om veien til målet. En som går ved siden av oss og har vårt beste for øye. En slik talsmann kunne vi trenge alle som en.

Jesus sa at Ånden skulle minne disiplene om alt han hadde lært dem. I kapittel 15 leser vi at «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.» Med dette bakteppet er det Jesus i prekenteksten for årets pinsedag sier: «Ta imot Den hellige ånd.»

Den hellige ånd er forskjellen mellom liv og død. Den hellige ånd er forskjellen mellom døde og levende ord. Den hellige ånd er den som gir ordene kraft. Den hellige ånd er den som hele tiden minner oss om Jesus. Den hellige ånd er ikke selvopptatt. Han trekker ikke oppmerksomheten til seg selv og det han kan gi eller utrette. Alt han er, og alt han gjør, hans gaver og tjenester, alt skal tjene til å vise oss Jesus.

Fra tid til annen kommer jeg tilbake til en sang av det amerikanske bandet Petra, som betyr klippen. «Don’t let your heart be hardened», sang de. Refrenget gikk som en inderlig bønn, som en oppfordring til lytteren: «La ikke hjertet ditt blir forherdet, la ikke kjærligheten bli kald. Måtte det alltid forbli barnlig.»

Det er som å lese fra Hebreerne 3, fra vers 7: «Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde». Og videre i vers 13: «Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.»

Her er vi ved et kjernepunkt i Den hellige ånds gjerning i oss og gjennom oss. For hvis Jesus bare blir en teoretisk sak for oss, hvis troen bare blir ytre rammer uten indre liv, hvis vantroen får overta troens plass og skepsisen blir større enn den barnlige tilliten, da trenger vi et nytt pust av selve Ånden. Det er så lett for at vi kan stivne hen, at vi kan bli mismodige, desillusjonerte, fortvilte, sinte, bitre, skuffede.

Det er så lett for at vi ikke klarer å løfte blikket forbi det vi kan se og kjenne rundt oss. Så mange mennesker har gjennom historien gått i akkurat den fellen. Og det er ikke så rart, for det er noe dypt menneskelig ved å tvile på Gud. Bibelen er full av eksempler på det. Men nettopp i møte med tvil og vantro er det Ånden kommer oss til hjelp, som den gode sekundant.

Han vet om at vi er slitne, at vi har vært på høydetrening, og dybdetrening, at det kanskje gikk litt hardt for seg med noen lagkamerater her om dagen, at vi har begynt å lure på både det ene og det andre i det siste. Men så løper han likevel der ved siden av oss og oppmuntrer oss til fortsatt å ha målet i sikte.

MF-professoren Hans Kvalbein, som døde i 2013, skrev en gang at «Åndsfattigdommen kommer der hvor lydhørheten og lydigheten mot Ordet svikter.» Den hellige ånd ble ikke først og fremst sendt for å gjøre oss til eksperter på nådegavene. Nådegavene er kun på sin rette plass hvis de tjener til å herliggjøre Jesus Kristus. Åndens gjerning er å flytte oppmerksomheten bort fra andre ting, og over på Jesus Kristus. Den samme Kvalbein formulerer en bønn som vi godt kan slutte oss til:

«Vår bønn må bli at Gud ved sitt ord må la Ånden få mer plass i våre hjerter, slik at også vi med et sterkere vitnesbyrd kan bli et redskap for Åndens virke i andre mennesker. For uten Ånden kan ingen komme til tro. Og uten Ordet om Kristus kan ikke Ånden få virke det han vil.» God pinse!

«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.»

Johannes 15,26