Demonstrasjonene i USA: Et symptom på den moralske krisen?

Det vi ser her er fruktene av den første generasjonen som har vokst opp med et filosofisk verdenssyn som har proppet dem full om at denne verden er til for dem

Etter valgresultatet ble klart, har det vært store demonstrasjoner i flere storbyer i USA. Mennesker som er skuffet har uttrykt et til dels veldig sinne og frustrasjon. Der er til og med eksempler på at folk har direkte og utilslørt oppfordret til vold og opprør. Det bør føre til bekymring, ikke bare i USA, men også i andre vestlige land. Den sekulære staten bygger nemlig på de samme grunnleggende verdiene med en liberal og relativistisk holdning til moral. For her må vi ikke ta feil: Dette vi ser er i bunn og grunn et moralsk problem.

Hva slags grunn bygger egentlig vårt demokrati på? Jeg vil foreslå at det er først av alt tillit. Tillit til det demokratiske systemet og prosessen. Det betyr at jeg har tillit til at selv om det ikke blir slik jeg vil alltid, så er det ikke noe annet system vi har per dags dato som er bedre til å ivareta menneskerettighetene i et samfunn. Vi har tillit til at de vi velger ikke misbruker makten vi gir de. Vi har tillit til at de gjør det som til det beste for folket, at de har gode intensjoner.

En del av forklaringen på Trumps, for noen, overaskende seier, har nemlig vært en grunnleggende mistillit til den politiske eliten som Hillary Clinton gav ansikt til med sin korrupsjon, lovbrudd og opptjente rikdom. Hun har derfor forsøkt å vinne seg støtte med å gå lengre enn Obama til venstre i sin økonomiske politikk. Løfter om mer velferd, så som helsetjenester og støtte til studenter. I tillegg har hun frontet en ekstrem liberalisme hva gjelder abort og vist at hun vil ta i bruk sterkere virkemidler for å tvinge gjennom reformer hva gjelder ekteskap for homofile og transpersoner.

Disse gruppene er blitt vant til under Obama å få det slik de vil. De er unge, radikale, intellektuelle og fyller universitetene. De ser seg gjerne som ofre og som frihetsforkjempere på lik linje med de som gjorde opprør mot slaveriet. De anser seg derfor berettiget å ta i bruk sterke metoder for å få gjennomslag for sitt syn. Et eksempel på dette er hvordan de utilslørt og agressivt har gått juridisk og gjennom media etter lokale myndigheter, organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, bedrifter, kirker og selv enkeltmannsforetak for å tvinge sitt syn igjennom. Om de vinner fram i rettsystemet eller ikke er underordnet. De som våger å stå i veien for den moralske revolusjonen skal rett og slett forfølges til de legger seg flate og ikke lenger tør si imot.

Det vi ser her er fruktene av den første generasjonen som har vokst opp med et filosofisk verdenssyn som har proppet dem full om at denne verden er til for dem. Livet handler om deres drømmer og deres ønsker. Det er om å gjøre å få mest mulig utav livet for dette livet er alt vi har. Der er ingenting annet. Der er ingen mening eller hensikt utover det du måtte selv velge å gi det.

Denne generasjon ville aldri akseptert de berømte orden som Kennedy uttalte da han sa: “Don’t ask what your country can do for you, but ask what you can do for your country!”

Dette er den generasjon som er så hårsår og som tror at det er en menneskerett å ikke bli krenket, at kjente komikere som Seinfeld ikke lenger vil opptre på universiteter. Dette er den generasjon som forbeholder seg retten til å ty til voldige aksjoner for å hindre foredrag fra jøder og andre grupper de er sterkt uenige med. Og denne generasjonen tapte altså akkurat valget i USA til en mann som ikke bare truer den medvinden de nå har hatt så lenge under Obama, men som også våger å være så politiske ukorrekt som det er mulig å være.

Det burde derfor ikke komme som en overaskelse at det er disse som nå tyr til gatene i frustrasjon og sinne. De fikk nemlig ikke viljen sin og da er dette måten de har lært seg å reagere og få vilje sin på.

Men disse reaksjonene er ikke de verste i seg selv. Det er heller de underliggende problemene og utfordringene de peker på som er skremmende. For hva når denne generasjon en dag overtar styringen? Eller enda verre: Hvordan vil det se ut når deres barn en dag skal styre? Om de nå reagerer slik ovenfor en resultat de ikke liker, hvor langt vil da være villig å gå om de kommer til makten en dag? Om de tyr til mobbing, juridiske forfølgelse, trussler og vold i dag, hva sier ikke det om hva de kan finne på å gjøre når de selv sitter med makten? Og hvordan vil de reagere om makten deres da blir truet? Er det ikke dette vi ser klare tegn på nå?

Det er rett og slett et klart eksempel på det flere kristne, konservative kommentatorer har advart mot over lengre tid: “Bøy deg, eller ta konsekvensene!” Den sekulære, moralske revolusjonen over vesten blir stadig mer og mer totalitær og vil ikke gi seg før alle har bøyd kne.

Om ikke det skjer en forandring i tankesett og verdier, er jeg redd vi ser begynnelsen på slutten for demokratiet i USA (ja, kanskje vesten som sådann). Da sitter vi tilbake med et spørsmål: Hvordan vil dette påvirke oss? For på veldig mange måter er vi i samme stilling som USA hva gjelder den moralske revolusjonen. Derfor, vil jeg påstå, ser du også lite negativ omtale i norsk presse av demonstrasjonene som foregår.

Vi er ved et vendepunkt i vår kultur. Bare tiden vil vise om demokratiet og menneskerettigheten vil overleve denne bølgen. Uten en kristen forankring, tror jeg dessverre vi kan se langt etter det. Kanskje det må bli verre før vi innser galskapen?