De visste ikke hva de skulle gjøre

Enigheten om samlivsteologien blir utfordret av uenighet, ikke minst når det gjelder synet på kirkeordning. Blant annet de innbyrdes forskjellene mellom høy- og lavkirkelige står i veien for et bredere konservativt samarbeid.

Den viktigste årsaken tilÅpen folkekirkes gjennomslag er ganske opplagt at de har tiden på sin side.

For bare et par tiår siden ville en slik organisasjon ikke ha vært i nærheten av å kunne vinne oppslutning slik de har gjort. Ytre sett kan det fremstå underlig at en organisasjon med knapt 250 medlemmer har flertall i bådeKirkemøtet ogKirkerådet, mens de 280 ordinerte prestene som har skrevet under på en advarende erklæring står maktesløse tilbake. Men det handler ikke om verken 250 eller 280, det handler om en bred folkelig legitimitet. Åpen folkekirke blir sett på den talerør for den folkekirken mange av medlemmene ønsker seg. «Vi er valgt av hundretusener av velgere, og det er vår legitimitet», sa Åpen folkekirkes lederGard Realf Sandaker-Nielsen til Dagen tirsdag.

Åpen folkekirke seileri medvind og vet om at de gjør det. I sakspapirene til årsmøtet lørdag om en drøy uke, heter det blant annet:

«Styrets vurdering er at takket være smarte valg av forrige årsmøte og strategisk jobbing av både styret og KM-gruppa, både i komiteer og i plenum, offentlig og internt, lykkes vi fullstendig med det viktigste vi hadde satt oss fore.»

 

Det er ikke mange kirkelige grupperinger som så entydig har kunnet fastslå at de «lykkes fullstendig» i nyere tid. For den konservative leiren har kampen i stor grad handlet om å beholde skansene lengst mulig.

Ved valget av Ivar Braut som biskop i Stavanger viste Åpen folkekirke seg som mer enn en aktivistgruppe som kun kjører på sine egne primærinteresser. Skal de ha håp om å være den permanente faktoren redaktør Magne Lerø tirsdag beskrev dem som, må de også ta hensyn til dem i kirken som ikke tilhører Åpen folkekirke. Men samtidig er det verdt å merke seg Gard Sandaker-Nielsens uttalelse i samme avis: «Vi vil at kirken skal slutte å bruke unntaket i lovverket som åpner for diskriminering ut fra kjønn og legning». Betyr dette at Åpen folkekirke ikke vil godta kirkelige ledere som ikke støtter ansettelse av homofile prester? Mange i organisasjonen kunne nok tenke seg en slik linje. Reaksjonene etter valget av Ivar Braut kan tyde på det. Men hvis de nærmer seg en slik linje, vil kompromissvedtaket fra fjorårets kirkemøte ha redusert verdi.

Imidlertid er spørsmålet om vigselsliturgi for likekjønnede par en illustrasjon på hvor eksistensiell saken er for begge sider. Det varierer litt hvor treffende merkelappene konservativ og liberal er her, men for enkelhetens skyld: For den konservative leiren er det umulig å akseptere en teologi som man mener bryter grunnleggende med Guds ord. For den liberale leiren er dette i siste instans et spørsmål om å anerkjenne andres menneskeverd. I sakspapirene til Åpen folkekirke står også det følgende å lese: «Åpen folkekirke ønsket ikke å bidra til større splittelse enn nødvendig, så styret har sett det som tjenlig med så stor tilslutning til liturgivedtaket som mulig. Åpen folkekirkes delegater strekte seg likevel langt, ved å stemme for et vedtak som anerkjenner retten til å mene at kjærlighet mellom to av samme kjønn er synd, og i strid med Guds ord.»

Jeg har aldri hørt noen konservative kristne si at kjærlighet mellom to av samme kjønn er synd. Derimot er det mange konservative kristne som mener at seksuallivet hører hjemme i ekteskap mellom mann og kvinne. Ved å velge slike formuleringer som de gjør her, viser Åpen folkekirke hvor grunnleggende vanskelig de opplever motpartens standpunkt.

Så hva skjer nå?

I gårsdagens avis kunne vi lese om opprettelsen av et nytt evangelisk luthersk nettverk:

Det vil utvilsomt kunne bety mye for dem som er med, og for deres respektive sammenhenger. Men det er mer usikkert om det vil ha noen større kirkepolitisk betydning. For i tillegg til å ha tidsånden på sin side, har Åpen folkekirke også tjent på at motparten fremstår noe rådville når det gjelder strategi. Det har vært vanskeligere å få til en tydelig samling. Også dette har bidratt til at en egentlig nokså liten gruppering har fått svært stor makt i en kirke hvor de representerer et radikalt brudd med tradisjonell tro og tenkning.

Men Den norske kirke slik vi kjenner den, er basert på finansiering fra en i stor grad passiv medlemsmasse. Hvis det var de aktive kirkegjengerne som skulle ha finansiert kirken alene, ville det ført til endringer vi knapt aner rekkevidden av. Dermed er det en rimelig antakelse at så lenge samtidens holdning til seksualitet og samliv er slik den er nå, og så lenge dagens kirkelige finansieringsordning i hovedsak blir videreført, er det vanskelig å se for seg noen betydelig konservativ endring i kirkens holdning til ekteskapet i overskuelig fremtid. Hvis det fantes en samlet konservativ leir, ville den kunne ha forenet sine krefter og 1) satset massivt på nye kirkelige reformer, tilbake til Guds ord og kirkens tradisjonelle lære eller 2) sagt at nok er nok og etablert en ny kirkelig sammenheng utenfor Den norske kirke. Sannsynligvis kommer begge deler til å skje - men kun delvis. Enigheten om samlivsteologien blir utfordret av uenighet, ikke minst når det gjelder synet på kirkeordning. Blant annet de innbyrdes forskjellene mellom høy- og lavkirkelige står i veien for et bredere konservativt samarbeid. Dette har i stor grad historiske årsaker, men disse er fortsatt reelle nok.

Det er dessverre ubehagelig beskrivende for den konservative kirkekampen i vår tid å si at de visste ikke hva de skulle gjøre. Det er edelt at man ikke vil gjøre kirken til en partipolitisk kamparena. Og det er ikke sikkert at denne veien er den mest fruktbare på sikt. Det er tross alt en kirke vi snakker om. Men det er likevel et faktum at mens den konservative siden nøler og fremstår fragmentert, fremstår den liberale siden både samlet og målrettet.