De som forsvinner fra fellesskapet

Å granske oss selv, og omvende oss fra promotering av egen person, kan være nødvendig for noen hver.

De fleste som har en viss erfaring fra en kristen menighet eller forsamling, har opplevd at noen mennesker blir borte. Ofte skjer det gradvis og ikke som resultat av en situasjon som oppstår brått.

I Dagen på lørdag kunne vi lese om masterstudent Harald Hovland som har undersøkt fenomenet. I den forbindelse har Hovland naturlig nok satt seg inn i internasjonal forskning på feltet.

Men han har også snakket med fem unge voksne informanter av begge kjønn. De kommer fra flere steder i Norge og forteller om sin egen reise ut av fellesskapet. Det er viktig å merke seg at de fortsatt bor samme sted som de har gått i menighet.

Dermed er det nærliggende å tro at de har en sterkere sosial tilknytning til fellesskapet enn mennesker som har flyttet et sted i voksen alder og skal finne seg til rette.

Den som går inn i en slik tematikk med håp om å finne enkle svar, blir nok nødt til å realitetsorientere seg. Både menigheter og mennesker er forskjellige. Og i verken den ene eller den andre kategorien finnes det feilfrie eksemplarer.

Personlige forhold og sider ved fellesskapet kan spille sammen på måter som gjør at noen etter hvert finner veien ut. Men utfordringen er likevel så utbredt at det er nødvendig å snakke om den og arbeide med den.

Der årsaksforholdene er komplekse, er det ikke uten videre lett å plassere ansvaret. Men Hovland løfter fram flere utfordringer for fellesskapet som det er grunn til å ta inn over seg.

Det kan være fristende å avfeie det som grunnløst dersom noen anklager oss for å være lite autentiske eller ekte i forkynnelse, formidling og ledelse.

De fleste som har gått inn i stillinger eller verv i kristen sammenheng, vil oppleve det som en fornærmelse hvis noen hevder at de gjør det av egeninteresse. Samtidig må vi som skrøpelige mennesker erkjenne at motivene våre vil være sammensatte.

For de fleste av oss er det behagelig å bli sett, likt og anerkjent. Hvis slike motiver får dominere, kan andre oppdage det før vi gjør det selv.

Allerede i Det nye testamente leser vi om dem som forkynner evangeliet av egeninteresse. Det kan være noe å vinne på å innta synlige posisjoner. Å granske oss selv, og omvende oss fra promotering av egen person, kan være nødvendig for noen hver.

Men også som vanlige kirke- eller bedehusgjengere, uten fremstående lederposisjoner, gjør vi klokt i å spørre hvilken kultur vi bidrar til å skape.

Gjør vi menigheten til en sosial klubb som er trivelig for oss og våre venner? Eller bygger vi et fellesskap der budskapet om Jesus som synderes venn og en Gud som ikke gjør forskjell på folk, får gi retning?

Vi kommer heller ikke utenom at vi alle, ikke minst i vår tid, lever i en spenning mellom kristen lydighet og tjeneste på den ene siden, og selvrealisering på den andre. For alle menighetsaktive kan det komme perioder eller situasjoner i livet der vi står på valg mellom å følge en kristen overbevisning eller egne lyster og forventninger som er preget av sekulær tankegang.

En menighet skal ikke fire på tydeligheten for å få flest mulig til å bli. Det må være lov til å forlate fellesskapet.

Men det er avgjørende at forkynnelsen, veiledningen og kontakten mellom dem som tilhører et kristent fellesskap, gir hjelp til å leve som kristne. Da kan folk kan både bli eller gå av riktige grunner.