De klarte ikke å stjele folkets seier
Brexit er en folkets triumf over byråkrater, teknokrater og høyt gasjerte politikere med paneuropeiske karriereplaner.
Storbritannia er inne i sin første uke utenfor Den europeiske union. Foreløpig merkes endringene mest på det symbolske planet.
Det britiske Union Jack vaier ikke lenger sammen med de 27 gjenstående unionsmedlemmenes nasjonsflagg utenfor EU-hovedkvarteret. Storbritannias plasser i Europaparlamentet, Europakommisjonen og andre EU-institusjoner står nå tomme.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Britiske politikere og byråkrater i Brussel og Strasbourg har måttet pakke sammen og ta første fly til London, mens de mest miljøbevisste av dem heller benyttet toget gjennom kanaltunellen til øyriket sitt. Hjem måtte de i hvert fall uansett.
Brexit er imidlertid langt mer enn symboler. Ved midnatt 31. januar ble det skrevet europeisk historie.
Britene gjennomførte det som for bare noen år siden virket som en ren utopi: Å komme seg ut av EU, dersom man først var medlem. Befant man seg innenfor, så var saken på en måte avgjort. Da kom man til å forbli EU-medlem for alltid.
Grønland kom seg riktignok ut i 1982, men det var som en selvstyrt region underlagt Danmark og ikke som selvstendig land. For aldri før har en nasjonalstat forlatt EU. Og her snakker vi altså om Storbritannia, en av Europas og verdens ledende nasjoner.
Det tilligger ikke oss som er uten stemmerett i britiske valg, å ha sterke meninger om hvordan Storbritannia innretter sitt forhold til Den europeiske union.
Man kan til og med være motstander av norsk EU-medlemskap, slik Dagen er, uten å ønske at det skal gå dårlig for unionen. Selv EU-motstandere kan akseptere den positive fredsdimensjonen som ligger i at tidligere europeiske erkefiender knyttes nært sammen.
Slik vi ser det, var det mest positive med det som skjedde i helgen at det britiske folkets røst ble hørt og dets vilje gjennomført. 17, 4 millioner briter stemte i 2016 for at Storbritannia skulle forlate EU. Ingen annen enkeltsak og ikke noe parti har noensinne hatt så mange britiske velgere bak seg som standpunktet om å gå ut av unionen.
For oss representerer brexit en folkets seier over etablissementet og eliten. Det var nemlig langt fra noen selvfølge at folkeavstemningen skulle bli respektert av politikerne. Tre og et halvt års usikkerhet, to statsministerbytter og like mange parlamentsvalg skulle det altså til før bruddet med unionen var et faktum.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det må heller ikke glemmes at sterke krefter i det britiske samfunnet, ikke minst i Arbeiderpartiet var innstilt på å la være å anerkjenne folkeavstemningsresultatet.
Der i gården gjorde de alt de kunne for å trenere brexit og kreve nye avstemninger i håp om at det skulle gi et annet resultat. Men til slutt ble de straffet hardt av velgerne. I desember i fjor gjorde Det britiske arbeiderpartiet sitt dårligste valg siden 1935.
De prøvde å stjele folkets seier. Men de klarte det ikke. Heldigvis.
