De fredløse

Europeiske ledere åpner sine statlige lommebøker for hjelp til Syrias forpinte folk. Og for at flyktningene ikke skal komme til oss, her vi er.

På giverlandskonferansen for Syria i London forrige uke kunngjorde statsminister Erna Solberg at Norge bidrar med 10 milliarder kroner over fire år. Sammen med tidligere bevilgninger er dette Norges største bidrag til en enkeltkonflikt noensinne.

Jeg vil rose statsministeren og utenriksministeren for å respondere så markant på FNs appell om milliardhjelp til flyktninger i og utenfor Syria. En ekstraordinær situasjon krever ekstraordinære tiltak.

I London har giverlandene forpliktet seg til å bidra med 85 milliarder kroner fram mot år 2020. Ifølge FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har aldri verdenssamfunnet skaffet så mye penger på én dag til en krise.

For de av oss som lenge har bedt Norge og andre rike land om å bevilge mer penger til nødhjelpsarbeidet inne i Syria og tiltak for de millioner av flyktninger i nabolandene, er det interessant å observere det som nå skjer.

For samtidig som flere titalls stats- og regjeringssjefer var samlet i London, meldte tyske myndigheter at 3000 flyktninger hadde kommet til landet hver eneste dag i januar. Tilsammen 90.000 mennesker på én måned, midt på vinteren.

Mange trodde at antallet flyktninger som ville komme til Europa skulle gå markant ned i vintermånedene, på grunn av kulde og dårlig vær i Middelhavet.

Ifølge greske myndigheter og den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), trosset minst 62.000 mennesker vinterkulden og la ut på den farefulle seilasen over Middelhavet, fra Tyrkia til Hellas, bare i januar. Det er en kraftig økning i forhold til januar i fjor. Av de 272 som druknet under overfarten i løpet av januar, var 60 barn.

Kirkens Nødhjelps beredskapsfolk, som er på plass på de greske øyene, forteller meg at de overfylte båtene bare fortsetter å komme.

Et viktig formål med de historiske pengeløftene fra London-konferansen er å hindre at ofrene for den fem år lange krigen i Syria skal flykte til Europa. Man frykter for samfunnsstrukturen og velferdssamfunnet.

Syriske flyktninger er i ferd med å bli et fredløst folk. Norge er ett av landene som har tilpasset sine lover og regler for å mer effektivt, og mindre humant, kunne håndtere mengden av asylsøkere som kommer. Ofrene for den største humanitære krisen etter andre verdenskrig, har færre rettigheter enn flyktningene som kom før dem.

I hovedstaden har tillitsvalgte for regjeringspartiet Frp foreslått å internere alle asylsøkere i lukkede mottak, og fjerne retten til fri rettshjelp for asylsøkere. Når biskoper og prester i den norske kirke advarer mot innstrammingen og ikke minst ordbruken i den politiske retorikken, blir de beskyldt for å løpe venstresidens ærend:

- Kirken bør være for alle, men det er den ikke. Den er ikke lenger en folkekirke der personer med ulik politisk bakgrunn kan møtes med utgangspunkt i sin tro, svarer innvandringsminister Sylvi Listhaug. Hun har tidligere uttalt at «godhetstyranniet rir landet som en mare».

Det er ikke syriske flyktninger som truer vårt ve og vårt vel. Retorikken som har fått lov til å bli en del av den politiske dagligtalen bygger opp om konflikter, mistenkeliggjør mennesker og truer den respekten for menneskeverdet som vårt samfunn er bygget på. Det er en farlig utvikling.

Norges politiske ledere har ikke bare et ansvar for å bevilge penger til ofre for krig, der de er. De har også et ansvar for å ikke skape uro og konflikter i folket som har gitt dem makten. Og for å verne om menneskeverdet, i ord og handling.

Om et og et halvt år er det stortingsvalg i Norge. Innen den tid vil enda flere mennesker ha kommet til Norge for å søke om opphold og beskyttelse. Hvordan vi som folk og nasjon skal møte mennesker i nød, blir garantert et tema i kampen om stemmene.

Erna Solberg viste ledelse da hun tok initiativet til å samle ledere for 60 nasjoner til giverlandskonferansen i London i forrige uke. Jeg håper hun vil vise den samme handlekraft og ledelse på hjemmebane, for å unngå at den politiske retorikken nører opp om konflikter mellom innbyggerne i «verdens beste land» og flyktninger fra verdens største slagmark.

Den skaden som vårt samfunn da vil bli påført, kan ikke rettes opp med bevilgninger over statsbudsjettet.