De folkevalgte lederes fall og kirkens blodige hender

Forkastelig . Det ser ut til å gå en farsott blant våre politiske partier og ledere. Mennesker som har nytt stor tillit i befolkningen og som har gjort seg fete på vårt demokratiske system. Dette er mennesker som former våre lover, bestemmer hva som skal læres i skolene, og setter mye av dagsorden for den moralske samtalen som foregår. Det er altså disse som nå har vist holdninger og verdier ovenfor unge kvinner og gutter, noe av de tenåringer, som vi bare kan karakterisere som forkastelige. Men får det følger eller vil vi bare trekke på skuldrene?

Kirken. Vi som kaller oss kristne er kalt til å stå opp for det som sant, rett og godt. Vi er kalt til å slåss mot ondskap i alle former. Og selv om det er noen hederlig unntak, så virker det være langt mellom de sterke stemmene som er villig å ta et oppgjør med de verdier, holdninger og handlinger vi nå får servert i media. Hvor er profetrøsten som tør å kalle ut ledere å forkynne klart og tydelig at Gud vil holde dem ansvarlige for deres handling? Hvor er stemmene fra kirkens ledere som blir hellig vred over den uretten som våre jenter og gutter utsettes for? Hvor er de kristne predikantene som gråter over en generasjon unge som får sin seksualundervisning fra porno og tv-serier betalt med våre skattepenger? Er det fordi vi er blitt en del av verden? Er det fordi vi er feige og kjenner et ubevisst behov for å forsøke å bevare en form for popularitet? At vi har blitt så opptatt av å være kjent for det vi er for og ikke det vi er imot? Men tror du ikke ofrene ville satt pris på at du tok deres parti og sa klart og tydelig ifra at du er imot denne type kvinnesyn og seksualmoral?

Ansvaret . Om vi gjemmer oss under en stein nå, så husk dette ordet fra Esekiel 3: Når jeg sier til den urettferdige: «Du skal dø» og du ikke advarer ham, ikke taler slik at han blir advart mot sin urette vei så han kan leve, da skal den urettferdige dø for sin synd. Og hans blod skal jeg kreve av din hånd. Vi har en kristen plikt - ja, jeg sa det: P L I K T - å advare den urettferdige om at hans vei leder til dom og fortapelse. Og vi har en plikt å hjelpe den undertrykte og svake. Hvorfor? Fordi vi er, ved troen, Guds barn og Jesu hender og føtter her i denne verden. Vi er sannhetens støtte og grunnvoll. Vi er lys og salt, en by på et fjell. Om vi ikke gjenspeiler hvem vi tilhører og hva Gud har gjort i vårt hjerte i våre nabolag, på arbeidsplassen, på skolene, i sosiale media og ellers hvor Gud har plassert oss, så er vi verre enn de vi rister på hodet og sukker over. De har ikke mottatt Guds Ånd og fått øynene sin åpnet til sannheten, men det har vi.

Kulturell undergraving. I stedet er det media og samfunnskritikere som i stor grad løfter fram disse sakene og tør å kritisere er fordervet kvinnesyn især. Dessverre er det få som tør å utfordre og ta inn over seg at dette er noe vi brakt over oss selv. Om man har lurt på om all seksualundervisningen, informasjonen om hvordan ha et aktivt sex-liv, om hvordan utforske seksuallivet uten forpliktelse eller skam, om hvordan utdeling av prevensjon til barn uten foreldres samtykke - om man noensinne har lurt på resultatet av all denne seksuelle frigjøringen; vel, da er det bare å se hvordan denne generasjonen politiske ledere lever. Det er bare å lytte til de som møter ungdom som har opplevd misbruk og voldtekt. Det er bare å sjekke ut hva russen har for russeknuter. Det er bare å følge med på hva som settes på framsiden av avisene og hva slags show og serier som blir fremmet på tv og i media generelt. De samme seriene og showene hadde blitt bannlyst for bare 50 år siden. De samme framsidene som i dag florerer i de store avisene, ville opplevd boikott og heftig debatt for noe få tiår siden. Nå virker det som vi har gitt opp. Vi blir ikke engang overasket eller flaue lenger.

Markører. Skam er ødeleggende, tydeligvis. Men ingen snakker om at skam er en menneskelig reaksjon på at man trår utenfor moralske grenser i et samfunn. Det er en advarsel, en markør som er overtrådt. Som kristne vet vi at skam er en følelse som oppstår når vi ikke bare har trådt over en grense menneskelig sett, men at vi faktisk har forbrutt oss mot de grensene som Gud selv har trukket opp for at vi skal kunne leve liv til Hans ære. Jeg trenger kanskje ikke minne deg på at Adam og Eva kjente skam da de brøt Guds bud i Edens hage. Men i vår kultur så er skam en uting. Det er noe som påføres oss utenfra, er visst argumentet. Og det vil vi ikke ha noe av, for i vår tid må ingen komme her og fortelle oss at det er en standard som sier noe om hva som rent og ikke rent; hva som er bra og ikke bra. Nei, istedet problematiseres det at vi kjenner på skam over våre egne handlinger, som om det vi gjør er fullstendig nøytralt og ufarlig.

Rikosjett. Men her er skammens ironi: Det den ene etter den andre av disse politiske lederne nå opplever, er skam. Skam over at de har levd ut det de har forkynt. Skam over at de er blitt avslørt og avkledd. Skam for at de må be om tilgivelse. Det er denne gjengen som har feiret og drevet fram den seksuelle revolusjonen. Dette er den berømte 68-generasjonen som slåss for seksuelle rettigheter (hva nå det er) og fritak fra potensielle konsekvenser gjennom abortloven. Som slåss for at det tradisjonelle ekteskapet og familien ikke lenger skulle få ha en favoriserte posisjonen i samfunnet og vår kultur. Dette er generasjonen som har hjernevasket påfølgende generasjoner med løfter om at frihet fra religiøse og moralske grenser, er veien til lykke.

Vel, en ting er sikkert: Det har ikke brakt lykke til ofrene for denne moralen. Og tydeligvis ikke til forkjemperne heller. Kanskje vi trenger å lære noe fra foregående generasjoner at skam har en naturlig og sunn plass i et sunt samfunn? At et grenseløst samfunn er et destruktivt samfunn? Og ikke minst trenger vi igjen en kirke som er modig og tør å være saltet som svir i de åpne sårene.

For når alt kommer til alt, så svir det å bli renset.