«De er sitt eget religiøse prosjekt»

Mens tidligere norske generasjoner har vokst opp med luthersk statskirkekristendom som «normalreligion», må dagens unge håndtere et langt større spekter av muligheter.

«Religiøsitet fra barndom til voksen. Tretten historier om tro og livstolkning» er tittelen på en fersk bok skrevet av MF-forsker Erling Birkedal.

Forskeren har fulgt informantene fra de var tidlig i tenårene til de var midt i 30-årene. Han var intervjuet om bokprosjektet i Dagen i forrige uke.

Flere av Birkedals observasjoner er verdt å merke seg og reflektere over. Det gjelder ikke minst for kristne foreldre og besteforeldre, men også for kristne formidlere i menigheter og organisasjoner.

En velkjent sannhet, som det likevel kan være behov for å bli minnet om, er at oppveksten vil prege et menneske hele livet. Men fortellingen om denne oppveksten vil utvikle seg i tråd med innsikt og erfaringer man tilegner seg med årene.

De fleste kristne foreldre erfarer at det kan være utfordrende å gi troen en naturlig plass i familielivet. En god start kan være å tenke gjennom hvilke faste rutiner som på en fin måte kan gi ramme og retning for livet.

Bordbønn, et felles andaktsliv som er tilpasset familiesituasjonen og samtale om hva det betyr å leve som kristen i møte med konkrete muligheter og utfordringer i hverdagen, er viktig.

En tro som blir satt ord på, men også satt ut i livet, er langt mer slitesterk - rett og slett fordi den er levende.

Det er også av stor betydning å tenke gjennom hvordan man kan være tydelig og trygg på eget ståsted uten å nære fordommer eller misforståelser om mennesker som tenker og tror annerledes.

Mange kristne har gjort vonde erfaringer med mennesker som tilskriver dem oppfatninger og holdninger de ikke har. Men en «oss og dem»-holdning kan kristne selv også skape.

Og det legger sjelden et godt grunnlag for en ny generasjon som skal møte en virkelighet der de må regne med at det å være en bekjennende og aktiv kristen av mange oppfattes som spesielt, for ikke å si sært.

Deltakerne i Birkedals studie bor på det sentrale Østlandet. Denne landsdelen er på mange måter sterkest preget av sekularisering og pluralisering. På godt og vondt er de sitt eget religiøse prosjekt, sier Birkedal om informantene.

Mens tidligere norske generasjoner har vokst opp med luthersk statskirkekristendom som «normalreligion», må dagens unge håndtere et langt større spekter av muligheter.

Det kan oppleves som en befrielse fra tvang, men også som en berøvelse av trygghet. Det finnes ikke lenger noe felles erkjent trosgrunnlag som holdes fram som et felles ideal i samfunnet.

For både kristne foreldre og formidlere er det viktig å forstå denne dyptgripende kulturelle endringen.

Samtidig er det avgjørende å fastholde at den kristne tro gir seg ut for å være objektivt sann, uavhengig av hvor mange som slutter seg til eller forkaster den. Ingen kristne sammenhenger er fri fra faren til å «ta patent på Gud» og forme troen for mye i våre egne rammer.

Den kristne tro bør formidles med en ydmyk erkjennelse av at vi alle er preget av vår tid og våre forutsetninger.

Det blir enda tydeligere når vi skal møte et mylder av forskjellige alternativer. Men det er uoppgivelig at Gud har åpenbart hvem han er og gitt oss en forpliktende norm for lære og liv i Bibelen.

Det kan virke sneversynt i et relativistisk samfunn. Men det gir også et fast fundament i alt som er omskiftelig og en trygghet i møte med døden.