De betaler prisen for billige t-skjorter
Klær har aldri vært billigere. Samtidig har de aldri kostet mer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva er grunnen til at klær bare koster halvparten så mye i dag som det gjorde for 20 år siden? Og hvorfor tilbyr ikke kjedene bare høst- og vårkolleksjoner, men nye plagg hver uke? Svaret er fast fashion, og de etiske problemstillingene står i kø.
Tekstil-jakt
T-skjorter og lette sommerkjoler henger på rekke og rad i en H&M-butikk i Bergen. Fire tenåringer fra St Paul videregående skole er innom for å shoppe. Det er ikke vanskelig å finne klær til under 200-lappen. Alzetta og Natalia finner hver sin shorts til 99 kroner. Eskil ser på noen t-skjorter til 49,50 kroner, men finner ikke noe spesielt. Han kjøper noe han alltid trenger, en pakke med sokker til 49 kroner.
50 kroner
Utenfor kjøpesenteret Xhibition i Bergen viser Alzetta og Natalia frem shortsene de har kjøpt.
– Jeg synes egentlig 100 kroner er litt dyrt for en sånn shorts, men det for gå for denne gang, sier Alzetta og ler.
Som folk flest er de på jakt etter lave priser. Og selv om man ikke har råd til alt man har lyst på, er det aldri vanskelig å finne lave priser.
– Men hva er egentlig lav pris. Hvor mye bør en t-skjorte eller en singlet koste?
– En hvit vanlig singlet bør ikke koste mer enn 49 kroner, maks 99 kroner, sier Natalia.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hun handler på Gina Tricot, Bik Bok og av og til på Cubus og Hennes & Mauritz.
– En singlet bør ikke koste mer enn 50 kroner. Jeg synes til og med 50 kroner kan være dyrt for et helt enkelt plagg som ikke har spesielt god kvalitet, sier Alzetta.
Gravid mistet jobben
Tre år tidligere. 12.000 kilometer unna. Ly Sim har nettopp fått vite at hun har fått sparken i en av Kambodsjas tekstilfabrikker. Noen måneder tidligere ble hun forfremmet til teamleder etter å ha bestått produktivitetstesten. Men så blir hun gravid. Lønnen blir kuttet. Sammen med andre arbeidere protesterer hun til ledelsen. Det fører til at Ly Sim blir oppsagt.
Prisen for neseblod
Året er 2013. Et sted i Kambodsja jobber Leopuk Thary på en firemåneders kontrakt, som gjentatte ganger blir fornyet. En dag i oktober begynner hun å blø kraftig neseblod. Thary søker om å få slippe å jobbe overtid. Sjefen sier at hun bare må fortsette å jobbe. Thary går derimot til legen og får beskjed om at hun må opereres i nesen. Leopuk Thary mister jobben.
Ledelsen for fabrikken er selv presset. De skal levere et visst antall plagg innen tidsfristen - til en så lav pris som mulig.
Historien til Ly Sim og Leopuk Thary er hentet fra den ferske rapporten «Work Faster or Get Out» av Human Rights Watch. Her dokumenteres menneskerettighetsbrudd i Kambodsjas tekstilindustri. Klærne som produseres her havner blant annet i Norge.
Kambodsja er i likhet med Bangladesh blant verdens raskest voksende markeder for tekstilproduksjon.
Vaskelappen
Tilbake i Bergen. Det er varmt og gatene er fulle av folk. Selv om Natalia og Alzetta har sett på shortsene sine nok en gang for å forsikre seg om at det var et godt kjøp, har de ikke sett på vaskelappen. De vet ikke hvor plagget er produsert, under hvilke forhold, til hvilken pris.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De sjekker. Bangladesh.
4 millioner av landets 150 millioner innbyggere jobber i tekstilindustrien. Det gjør Bangladesh til den største tekstileksportøren etter Kina. 60 prosent av eksporten går til Europa, mens 40 prosent går til USA.
Men den eksplosjonsartede veksten har kostet.
Begravde 1.134
Våren 2013. Tekstilarbeidere i Rana Plaza advarer ledelsen om sprekker i veggene i fabrikken. De lurer på om det kan være trygt å jobbe der. Ledelsen er ikke villig til å lytte, og befaler arbeiderne til å fortsette arbeidet. 24. april kollapser den åtte etasjers høye bygningen sammen og etterlater seg 1.134 tekstilarbeidere døde. 2.500 skadde arbeidere blir hentet ut med livet i behold.
I ruinene finner man vaskemerker og andre spor fra 30 ulike internasjonale klesmerker som Benetton, Joe Fresh, Mango og Walmart.
Milliard-eksport
Flere asiatiske land ønsker å få del i handelen med multinasjonale giganter som Hennes & Mauritz, Nike, Adidas, Zara og Gap.
Vietnam tar opp konkurransen med Bangladesh, og eksporterer nå tekstiler for over 13 milliarder dollar, ifølge Vietnam Briefing.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Verdens nest største land, India, opplever også en kraftig vekst i tekstileksporten. I 2013 eksporterte landet for 16 milliarder dollar.
Men selv om ordrer fra Vesten gir arbeidsplasser til kvinner i lavkostland, følges ikke alltid kravene til helse, miljø og sikkerhet opp i praksis.
– Jeg har selv møtt noen av disse kvinnene, sier Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender.
For noen år siden var hun i Gurgaon, et område med mange tekstilfabrikker i utkanten av New Dehli, India. Her møtte hun kvinner som hadde jobbet hele dagen, og kom hjem klokka ti på kvelden.
– Da skulle de lage mat, forberede barna for skolen dager etter, og rydde. Det er vanskelig for dem å kombinere jobb med familieforpliktelser, forteller Leffler.
Truet med våpen
En rekke rapporter fra Human Rights Watch og FN bekrefter bildet. Mange av de klærne vi har på oss er produsert under kritikkverdige forhold.
– Lønningene er lave, kanskje bare en tredjedel av det man kan leve på i landet. Dessuten har arbeiderne få muligheter til å organisere seg og danne fagforeninger. Hvis de prøver mister de kanskje jobben. Noen blir truet med våpen, andre blir banket opp, forteller Leffler.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Man skulle tro at de som mister jobben kunne få jobb i en annen fabrikk. Men det er ikke alltid mulig.
– Vi vet flere tilfeller hvor fabrikkledelsen lager svartelister hvor andre fabrikker kan finne navnene på arbeidere som prøver å organisere seg, forteller hun.
Det blir mer og mer vanlig med korte kontrakter på tre og fire måneder.
– Det gjør at man vil blidgjøre arbeidsledere for å beholde jobben. Da skjønner man hvor vanskelig det er å skape endring, forklarer Leffler.
Fast fashion
Den ferske dokumentaren «The True Cost», av Andrew Morgan, forklarer hvordan store kjeder presser prisene slik at fabrikker i Kambodsja ikke har «råd» til å forbedre forholdene til arbeiderne.
– De kan tilby en fabrikk å produsere 1,2 millioner par med jeans hvis prisen er lav nok. Hvis ikke får nabofabrikken ordren, forteller Morgan i dokumentaren.
De lave produksjonskostnadene gjør at Vesten kan kjøpe stadig billigere klær. Logikken bak det som kalles «fast fashion» er at kleskjedene vil ha raske ordre fordi de vil tilby kundene nye klær to ganger i uken. Det betyr at tekstilarbeidere i Kambodsja, Bangladesh og Vietnam må jobbe mer og raskere for å klare å levere innen tidsfristen.
Makt til å presse priser
– Hovedideen er å redusere tiden og bruken av ressurser på å introdusere nye kolleksjoner. Dette gjøres ved å kutte mellomledd og presse prisene i alle ledd, også produksjonsleddet, forklarer professor Magne Supphellen fra Norges Handelshøgskole.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fast fashion reiser etiske problemstillinger.
– Det har blitt reist spørsmål knyttet til betalingen tekstilprodusentene får. Disse befinner seg ofte i utviklingsland. Store kleskjeder har makt til å presse prisene så lavt at tekstilarbeidernes lønn blir urimelig lav, sier Supphellen.
Bærekraftig?
– Er modellen bærekraftig?
– Det kommer helt an på om kleskjedene utviser godt skjønn og ikke betaler urimelig lavt for jobben som gjøres i de fattige landene. Det er bra at verdikjeden effektiviseres, men det er ikke bra når de store kjedene misbruker sin forhandlingsmakt.
Professoren tror merking av klær kan komme til å spille en viktig rolle som sosial symbolfunksjon for kunder som er etisk bevisste.
– Klærne er lett synlige for andre og sier noe om hvem vi er og hva vi står for. Det finnes også populære klesmerker som posisjonerer seg på at de driver ansvarlig med hensyn til miljø eller kompensasjon til tekstilarbeiderne.
Kampen for arbeiderne
Allerede i 1989 ble man oppmerksom på den økende trenden med fast fashion. Da ble den internasjonale organisasjonen Clean Clothes Campaign etablert.
En håndfull organisasjoner har nå vokst til et internasjonalt nettverk med 250 organisasjoner i Europa. Fagforeninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og kvinneorganisasjoner er medlemmer. De vil alle forbedre arbeidsforholdene til de som produserer våre klær og sko.
Framtiden i våre hender ble medlem i 2007. Siden den gang har Clean Clothes Campaign blitt nordmennenes viktigste partner i kampen for rettferdig handel.
– Bare noen timer etter at Rana Plaza klappet sammen fikk vi mange mobilbilder på merkelapper som lå i ruinene. Det, i kombinasjon med videre undersøkelser, gjorde at vi kunne slå fast hvilke ordre som var gjort der, forteller Leffler.
Hun opplever en økende bevissthet blant nordmenn etter tragedien i Rana Plaza.
– Nordmenn er mer bevisste i dag enn for tre år siden, men vi har fortsatt en stor jobb å gjøre, sier Leffler.
Hva kan vi gjøre?
Det er fortsatt vanskelig å finne klær som ikke er produsert i lavkostland. Dermed blir det nesten umulig å fastslå om skjorten du har på er sydd under uverdige forhold eller ikke.
– De aller fleste kleskjedene har forbedringspotensial, men de største kjedene har størst mulighet til å skape forandring. De kan gjøre mye mer enn de små aktørene, sier Leffler.
Det generelle bildet er at lavkostland i Asia har dårligere arbeidsvilkår enn land i Europa. Men også her får Framtiden i våre hender rapporter som viser brudd på menneskerettighetene.
– Både Litauen og Tyrkia sliter. Vi får også rapporter om brudd på menneskerettigheter i Italia, sier Leffler.
Vekket av video
Eskil, Natalia og Alzetta er tilbake på St Paul videregående skole. De får se en video fra Human Rights Watch. Her forteller tekstilarbeidere i Kambodsja historier om hvordan kvinner som er gravide får sparken. En kvinne forteller at hun tok abort for å beholde jobben.
En representant fra Human Rights Watch forteller at kleskjeder som Adidas, Gap og H&M får sine sko og klær produsert i slike fabrikker.
– Jeg tror at de kan sparke folk som de vil. Det er alltid noen nye som ønsker seg jobben. Jeg vet ikke hva som må gjøres. Hvis vi boikotter kleskjedene, mister jo bare tekstilarbeiderne jobben. De er fattige, og de går på jobb frivillig. Bedre arbeidsvilkår vil ikke hjelpe dem hvis de ikke har noe arbeid, sier Eskil.
50 eller 150?
Natalia har ikke tenkt så mye på hvordan tekstilarbeidere har det.
– Kanskje det er overfladisk av meg. Men jeg har ikke tenkt på det. Når jeg ser denne videoen tenker jeg at noe burde gjøres for gravide kvinner som jobber på fabrikkene i Kambodsja. Det er urettferdig, sier Natalia.
Hun tror at informasjonen kommer til å prege henne, men at hun sikkert kommer til å glemme det igjen.
– Men hvis jeg kan gjøre noe for å hjelpe, gjør jeg det.
– Hva bør en t-skjorte koste?
– Det er vanskelig å svare på. En t-skjorte som i dag koster 50 kroner burde kanskje kostet 150 kroner for å dekke kostnadene som må til for å gi skikkelige kår til arbeiderne, sier Eskil.
Natalia er enig.
– For min del kunne en singlet kostet 50 kroner. Men for de andre sin del burde den vært dyrere, sier hun.
– Burde ha kostet mer
Alzetta er enig med Natalia. Med tanke på tekstilarbeiderne kunne hun gjerne ha betalt mer for en singlet.
– Tror du denne kunnskapen vil påvirke hvordan du kjøper klær i fremtiden?
– Jeg tror jeg kommer til å handle mindre på Hennes & Mauritz.
Undersøkelser Framtiden i våre hender har gjort, viser at H&M langt i fra er verst i klassen. De siste årene har motehuset gjennomført store endringer for å bedre vilkårene til tekstilarbeiderne.
