Dagens andakt

Du får lov til å hvile, du får lov til å ta pauser.

Noen ganger har du ikke mer å gi, du har ikke flere ideer, du orker ikke å være kreativ, du vil bare hvile. Akkurat nå har jeg det litt slik, og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde noe å skrive om, denne siste dagen i denne uken. Men så føler du at du bare må prestere noe, du må gjøre noe.

Men du må ikke det. Du får lov til å hvile, du får lov til å ta pauser. Det er egentlig godt å kunne si, nei nå må jeg ha fri. Nå trenger jeg en helg alene, nå har ikke jeg noe å bidra med.

Nå får dere lage middagen selv, nå får dere sykle for jeg kan ikke kjøre. I dag sitter jeg bare i sofaen og lytter. I dag går jeg bare en tur, jeg jogger ikke. I dag tar vi brødskive og ikke alt fra grunnen av middag. I dag tar jeg et glass cola, selv om jeg egentlig ikke burde det. Det er faktisk mulig å gjøre slik av og til.

I dag, når du slipper litt taket, så slipper andre til. I dag, når du sier til Gud: Jeg har gjort alt, nå vet jeg ikke mer å gjøre, da slipper Han til. I dag, når du ikke orker å være kreativ, så får hjernen tid til å hvile. Og noen ganger når det ikke er noe å si, så sier vi faktisk noe med det. Når det ikke er noe å skrive, så skriver vi det. Når vi bare har tårer så får vi lov til å gråte. Og Gud er midt oppi det alt sammen. Når du føler at ingenting virker, så virker Gud. Det er da han sier til deg: Dette er ikke din strid, men min.

Det er lov å la drømmen ligge, men du trenger ikke kaste den. Plutselig en dag, kanskje i dag, så våkner den til live igjen.