Brexit: En rotete skilsmisse

Det var fri flyt av tårer da de EU-vennlige medlemmene i den britiske delegasjonen forlot det europeiske parlamentet i forrige uke.

Samtidig som Nigel Farage sa farvel til EU med å svinge Union Jack på en måte som provoserte mange, oppstod en spontan fremføring av Auld Lang Syne blant Brexit-motstanderne i EU-parlamentet:«Should old acquaintance be forgot, and ne’er brought to mind?Should old acquaintance be forgot, and auld lang syne?»

Fremføringen av den skotske folkesangen uttrykte kanskje et håp om at en dag vil et uavhengig Skottland finne sin vei tilbake til det europeiske parlamentet.

Siden Storbritannias skilsmisse med EU i helgen, har det ikke skjedd noe dramatisk nytt. Samtidig; alt er likevel forandret. Linjen er krysset. Det er ingen vei tilbake.

Skilsmisser er nesten alltid rotete. Og denne skilsmissen er intet unntak. Intense forhandlinger vil prege de neste elleve månedene, og utfallet av disse vil bestemme hvor hard Brexit kommer til å bli. Folkeavstemmingen om Brexit i 2016 ble vunnet med minst mulig margin. Den knappe seiersmarginen forteller meg at Brexit bør skje så mykt som mulig – men samtidig; det er neppe slik britisk politikk fungerer.

Barna er ofte de som lider mest i en skilsmisse. Mange unge mennesker opplever seg nå utestengt fra et større fellesskap, utestengt av de som lengter tilbake til gode gamle dager, da Storbritannia regjerte på de syv hav.

Brexit fremtvinger følgende refleksjon: Hvilket Europa ønsker vi? Og for oss kristne; hvilket Europa ønsker Gud seg? Dette spørsmålet er alt for viktig til å overlates til politikere alene. Vi er nemlig alle involvert. Vi er alle berørte.

Brexit-forkjemperne har et poeng. Ikke alt er bra med EU. Det har gått 70 år siden den franske statsministeren og kristendemokraten Robert Schuman valgte tilgivelsens vei ved å omfavne sin gamle fiende, Tyskland, med å foreslå opprettelsen en kull- og stålunion mellom Europas stormakter. Jeg er sikker på at Schuman ikke ville vært glad for alt EU representerer i dag.

Alt fra begynnelsen mente Schuman at integreringen burde skjegradvis; den måtte væretransparent og den skulle væredemokratisk. Prosjektet skulle ikke primært være økonomisk og teknologisk; derimot understreket Schuman gjentatte ganger: visjonen trenger ensjel.

I 1992 uttalte Jacques Delors, som var president for Europakommisjonen fra 1985 til 1995, følgende: «Dersom vi ikke har funnet en felles europeisk sjel innen ti år – og med sjel, så mener jeg åndelig hensikt – så tror jeg prosjektet er dømt til å tape».

25 år etter Delors avgang, er det tydeligere enn noen gang at røttene til Europas lidelse handler om mangel på sjel – vi opplever en åndelig utarming.

Schumans visjon handlet om et samfunn bygget på medmenneskelighet og åndelige verdier – en visjon som ble delt av Konrad Adenauer og Alcide De Gasperi - hans tyske og italienske kolleger. For Schuman var det mennesker – ikke økonomi – som var sentralt i visjonen om den europeiske fellesskap.

Europas sjel – de livgivende verdiene, hensikt og solidaritet – var hans kristne forståelse av Gud selv, medmenneskelighet og realitet. Mister vi dette, så mister vi Europa. Hans visjon handlet om «et fellesskap av mennesker, ikke nasjoner, med dype røtter i kristne verdier.

Schuman, Adenauer og De Gasperi bygget videre på fundamentet som delvis ble definert i mars 1946 av Winston Churchill, da han under et besøk i Missouri proklamerte at «Fra Stettin i det baltiske området til Trieste i det adriatiske området har et jernteppe senket seg gjennom kontinentet». Rasende russere, og en opprørt president Truman, anmodet om mistillit. Churchill provoserende budskap talte derimot om «et nytt samhold i Europa, hvor ingen nasjoner skal utestenges».

Seks måneder senere, i Zürich, videreutviklet Churchill sin ide. Som et middel «i rekken av skremmende nasjonalistiske krangler», foreslo han «å gjenskape den europeiske familien (...) og gi den en struktur som kan sikre fred, sikkerhet og frihet.

Vi må bygge et slags USAs Europa.» Kort tid etter krigens slutt nærmest sjokkerte Churchill sine tilhørere med foreslå et samarbeid med Tyskland og Frankrike, hvor han ønsket å bygge et Europas Forente Stater. «Vi må alle snu ryggen til fortidens redsler og se fremover.» Churchill mente at et slikt samarbeid ville føre til forsoning med Tyskland.

Nå i 2020 er det tid for igjen å se fremover. Vi trenger forstå at det sekulære skiftet, et skifte Schuman advarte mot, ikke har tilstrekkelig bærekraft. Den fremtredende tyske juristen og professoren Ernst-Wolfgang Böckenförd (1930-2019) uttrykte allerede i 1964 følgende dilemma: «lever den liberale, sekulariserte staten av normative forutsetninger den selv ikke kan garantere?»

«Et sterkt Europa i en verden av utfordringer» er tema for dagens kroatiske presidentskap i EU. Forutsetningen for et sterkt Europa er at det bygger på et solid fundament. Og dette fundamentet finner vi hos Schuman og hans kolleger, de som først fikk visjonen om å bygge det europeiske fellesskap.