Brev fra en dødscelle

Hun visste ikke hva hun bega seg ut på da hun ble brevvenn med en dødsdømt fange i Texas. Nå er det ingen vei tilbake, for noen av dem.

Mona Burås studerer teologi ved NLA høgskolen i Bergen.

Perry E . Williams sitter i det beryktede Allan B. Polunsky Unit i Livingston, et fengsel for dødsdømte fanger. Perry (34) var 17 år gammel da han og to kamerater kidnappet en person, tok ham med til et øde sted og drepte ham.

– Det var en bestialsk handling, sier Burås.

Hun tror bakgrunnen for drapet ligger i en traumatisk barndom, uten at hun unnskylder selve handlingen.

– Han angrer, og har gjort det de siste 12-13 årene. Utfordringen i Texas er at når du har begått en slik handling, så definerer det hele deg. Har du hatt en dårlig barndom i Norge, er samfunnet innstilt på å hjelpe deg og å finne veien ut. I USA derimot, blir du straffet for det. Der er det ingen barmhjertighet, mener hun.

1.300 henrettelser

Det koster ti millioner å ha en fange på dødscelle og gjennomføre en henrettelse, og mye av kostnadene skyldes den lange og omfattende ankeprosessen.

«Den høye prisen kan føre til at dødsstraff langsomt forsvinner i USA», skriver tv-kanalen.

Burås var på jakt etter en brevvenn da hun kom over brevet til Perry på en nettside. Der skriver han at han ber om at noen tar seg tid til å lese det han skriver, og kan bli den solstrålen han lengter etter.

«Tiden har gitt meg denne muligheten til å nå ut over dette mørke, isolerte stedet og gi tilbake det Gud har gitt meg: liv og kjærlighet», skriver han.

Burås beskriver den tidlige korrespondansen som kul og spennende.

– Jeg skrev med en venn og ble kjent med et menneske. Men i januar kom brevet som gjorde at dødsdom ble mer enn bare et ord. I brevet skriver Perry at han har fått vite når han skal henrettes. Det skal skje i juli/august.

– Hvordan var det å få et slikt brev?

– Du får jo den store klumpen i magen... Min tanke var at nå må jeg gjøre det beste for Perry, slik at han har noe positivt å se fram til, og være ærlig med hvor jeg står. Jeg har skrevet at jeg synes det er vanskelig, men prøver å ikke prate for mye om det.

– Hvordan vil du beskrive Perry?

– Han er en poet og forfatter, og en dypt kristen. Han er en følsom mann som gjorde en fatal feil.

I brevene skriver de om de store spørsmålene i livet: Hvor er Gud? Hvordan kan Han tillate at dette skjer? Har Gud tilgitt meg?

Aldri vær og vind

– Det går aldri i vær og vind når du vet at du skal dø, konkluderer hun.

Cellen der Perry sitter består av fire vegger, der den ene er gitter. Han har ingen fysisk kontakt med noen, og det er en glassvegg mellom han og de som kommer på besøk.

– Vi tar det som en selvfølge at vi kan bli berørt og berøre, stryke på armen eller gi en klem. Kontakten med Perry har lært meg å sette enda større pris på de små tingene i hverdagen, sier Burås.

– Er det verdt bryet og alle følelsene det skaper i deg når du vet at han snart skal dø?

– Da jeg begynte å skrive med Perry, tenkte jeg ikke på at han kunne dø, for hva er egentlig dødsdom? I Norge er det ensbetydende med å være syk, men slik er det ikke i USA. Ordet sank ikke inn i meg før det ble en realitet, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så følelsesmessig engasjert.

Nærkontakt med døden

Burås forteller at hun har vært ute en vinternatt før. Som yrkessjåfør var hun «kollega» med døden i mange år, og 22. desember i 1999 døde far til barna brått.

– Jeg var ikke forberedt, og fikk «karamellsjokk». Nå, derimot, er det måneder før Perry skal avrettes, og han er jo ikke sjuk en gang. Jeg er veldig glad for at jeg ikke vet når jeg skal dø, sier hun.

– Hva har nærkontakten med døden lært deg?

– Jeg har kanskje blitt mer brutalt ærlig, for jeg vet at morgendagen ikke er min. Og om du og jeg har noe usagt, så prøver jeg å ordne opp i det før vi går fra hverandre. Det samme er tilfellet hvis jeg er glad i deg, og setter pris på noe du har gjort for meg. Jeg har blitt mer påpasselig med å si slike ting, og takke mennesker for at de er i livet mitt.

Berg- og dalbane

I et brev til Dagen skriver Burås at hun har lovet Perry å følge ham så langt hun kan. Håpet er at hun skal få anledning til å reise og besøke ham før han blir avrettet. «Dette er en reise jeg vet blir utrolig vanskelig og rå, og som vil sende meg ut i en følelsesmessig berg- og dalbane jeg aldri har vært borti før», skriver hun.

– Det høres skremmende ut?

– Ja, veldig, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg til den reisen, men jeg må det.

– Er det nærmest en tvang?

– Nei, det er helt frivillig, og en naturlig del av det vennskapet vi har etablert. Når du er så nær, er det mer unaturlig å ikke reise, mener Burås.

Åtte-ti sider

I mellomtiden prøver hun å gjøre det hun kan for å hjelpe ham, og har tatt kontakt med et college i Houston som utdanner advokater, og der studentene går gjennom saker sammen med professorene for å se om der er avgitt dommer som kan endres på.

– Håpet er at de kan gå gjennom saken hans på nytt, for å se om der kan være noe som gjør at dødsdommen kan oppheves.

Når Burås setter seg ned for å skrive til Perry, blir det fort åtte-ti sider.

– Det betyr utrolig mye for meg å få brevet hans, og være en del av den reisen, og mine brev betyr mye for ham. Selv om situasjonen er svært spesiell, så er det en fantastisk opplevelse å få komme et menneske så nær at de ber deg om å få holde hånda di.

I det første brevet fra Perry gjorde han det klart at han ikke var interessert i å være brev-venn hvis hun bare var opptatt av vær og vind, og han begrunnet det med at han hadde så lite tid igjen å leve.

– Han stiller nesten brutalt ærlige spørsmål som jeg må svare på. Vi har på en måte hoppet over alle høflighetsfraser og har fått et dypt vennskap etter kort tid. Det er klart at når han allerede i det andre brevet fortalte om alt fra barndom og om sitt forhold til foreldrene, da har man hoppa over 20 skritt med «la oss bli kjent», forteller hun.

Ser likt på livet

Burås forteller at de har flere ting felles. De er begge kristne, og er glad i å skrive. De er glad i sjokoladeis og leser mye.

– Vi ser vel likt på livet. Familien må komme først, og det er viktig at man prioriterer barna, skolen og studiene. Du kan si at vi er enige om alt det grunnleggende i livet. Men han er amerikaner, og jeg får mange moralprekener om at jeg må passe på meg selv og lese godt til eksamenene. Det er ikke alltid like lett å ta innover seg som norsk kvinne, medgir hun.

I brevene skriver de også om bøker de har lest. Skuret av William P. Young er et eksempel på en bok de har diskutert.

– Jeg merker jo hvor han er, ut fra det han skriver. Noen ganger er han i et svart «høl», andre ganger har han det bedre. I en periode der han jobbet hardt med å finne Gud, sendte jeg Skuret til han. I to-tre brev skrev vi mye om hvordan vi opplevde boken, og konkluderte med at en kanskje ikke trenger å jobbe så hardt med å finne Gud, men heller stole på at Han er der.

På bortebane

I serien «På bortebane», viste NRK i fjor et program med Hadia Tajik der hun drar til USA for å snakke med sterke forsvarere av dødsstraff.

I programmet får hun blant annet møte Willie Trottie tre uker før han skal henrettes. Der forteller han at det blir løslatelsesfest, og at Gud kaller ham hjem. På spørsmålet om det er til bedre, svarer han «ja, på en måte. Jeg etterlater meg slekt og venner, men er ikke knyttet til noe her».

Han forteller at han er redd for å dø en smertefull død, men vet ikke hvordan det skal foregå.

«Hvis jeg blir drept har livet mitt vært forgjeves. Det livet jeg kunne hatt», sier han.

Nett-TV: Se programmet «På bortebane» med Hadia Tajik her.

Så programmet

Burås var en av dem som så programmet. Hajik sto utenfor fengselet da Trottie ble henrettet, og det vekket sterke følelser i henne.

– Jeg gråt, og tenkte at dette er det du har sagt ja til å stå i. Hajik hadde bare pratet med Trottie et par timer, likevel fikk hun en sterk reaksjon. Hva med meg, som har skrevet brev til Perry et helt år? Det handler ikke om en flørt, men om en kontakt fra hjerte til hjerte, og fra sjel til sjel. Når Perry dør, mister jeg en sjelevenn, konstaterer hun, og legger til at hun kommer til å tenke seg godt om før hun skriver til en dødsdømt igjen.

– Kommer du til å gjøre det, tror du?

– Det vet jeg ikke. Dette er ikke for hvem som helst.