Bortekampene avgjør

Media mangler ikke kritiske innlegg mot kristen tro. Bare de siste to månedene er det kommet ett i uka i alt fra VG til NRK Ytring. Det som imidlertid ofte mangler er raske og gode tilsvar, selv på de dårligste innleggene.

Kanskje trives kristne bedre i Dagen og Vårt Land, eller over en god kopp kirkekaffe? Det er tryggere å diskutere med kristne, selv om det kan gå en kule varmt. Man er mer i flytsonen på hjemmebane. Men få vinner serien ved å tape bortekampene på walkover.

Noe handler nok også om tid. Det skjer ting i familien eller på jobben. Man må prioritere. Det kan være et styr å skrive. Man er redd for å bli stemplet. Ikke alle takler kritiske spørsmål tilbake. Man mangler kunnskap. Man mangler energi.

Er man ikke til stede på troverdige måter der diskusjonen foregår, blir man ikke hørt. I stedet styrer stemninger og selvfølgeligheter, klisjeer og populærvitenskap.

All kommunikasjon foregår mot et bakteppe, mot hva vi oppfatter som sant og usant, galt og godt, helter og skurker. Det gir andre reaksjoner å vise til Bibelen på bedehuset enn i Humanismens hus. Lederen i SV får sjelden jubel på Fremskrittpartiets landsmøte. Få er trent i å svare når de møter standardfrasen «vi lever tross alt i 2016».

Det er til og med torsdag.

Debatten blir ikke bedre når fornuftsargumenter forstås med følelser. Sier jeg prinsipielt at det ikke er mulig å hente moralske kriterier fra naturen, vil noen garantert finne det sårende. For ateister er da like gode som andre. Har man tidligere hørt kristne si at ateister mangler moral, hører man samme budskapet nå.

Ulike personer og miljøer har ulike premisser, referanser og assosiasjoner. Stemninger skifter fra tid til tid og sted til sted. Debattinnlegg fra 1916 slår sjelden gjennom i 2016, selv ikke i Dagen. Selvfølgelige sannheter i Morgedal er ikke like selvfølgelige i Morgenbladet.

Det er imidlertid ikke lett å innse egne eller andres selvfølgeligheter. Selv det jeg tror er ganske likt, kan være forbløffende forskjellig. En gang på loftet hos mine besteforeldre leste jeg et ukeblad fra slutten av 1940-tallet. Det var en annen planet. En leser spurte hvordan hun best kunne gå opp i vekt.

Rådet var å spise fett og røre lite på seg. En annen lurte på hva man skulle gjøre med søppelet på toget der det samlet seg mye på gulvet på langtur. Svaret var å bruke vinduet.

Bakgrunnen er logisk. På slutten av 40-tallet levde nordmenn fortsatt under rasjonering. Dette var rett etter okkupasjonen og fortsatt knapphet på mer enn matvarer. Man oppfattet naturen som så stor at det ikke var farlig å kaste noe ut av togvinduet.

Tilsvarende bygger dagens råd og retorikk, avisoverskrifter og TV-serier, revyer og stand up, på undertekster. Du vet hvordan en rosablogger ser ut. Alle nordlendinger banner. Du går ikke til krimbøker eller TV-serier for å finne varme og oppegående kristne. Slike er dermed science fiction for de fleste.

Mange samtaler forstyrres av selvfølgelighetene. De danner et bakteppe som ikke diskuteres. Vi vet hvordan kristen tro er –egentlig. Ikke minst kan de gjøre lunsjsamtaler på jobben ganske utfordrende.

Hva handler så disse selvfølgelighetene om i slike samtaler?

Noen går igjen Selvsagt har naturvitenskapen motbevist Gud. Det er uredelig ikke å lese Bibelen bokstavelig, som i den mørke middelalderen da man trodde at jorden var flat. Ingenting har skapt mer krig enn religion. Tro er det samme som overtro. Ingen miljøer har mer seksuelle overgrep enn kristne. Religion skaper fordømmelse og frykt, teokrati og terror. Det ondes problem er umulig å løse og pinlig for alle som tror på en god og allmektig Gud. Misdannelser og naturkatastrofer viser hvor dårlig designet naturen er. For å nevne noe.

I det hele tatt er dette med Gud, Jesus og Bibelen er noe stort tull. Eller som en sa det i et debattinnlegg: «Oppstandelse fra de døde, mennesker som blir helbredet, hav som skilles, vandring på vann... hallooo!»

Skal man klare seg i en fotballserie, er det greit å trene og stille i riktig utstyr. Men det er nok også greit å møte opp på bortekampene.