Borgerlig selvutslettelse

Kaoset på borgerlig side ser ikke ut til å ha noen ende. Til og med de siste ukene av valgkampen velger enkelte av de borgerlige aktørene å bruke til å skyte på hverandre i stedet for å arbeide for å få avløst den sittende rødgrønne regjeringen.
Før helgen satte både Venstre-leder Lars Sponheim og FrPs Siv Jensen navnet sitt under skriftlige «erklæringer» der de nærmest utelukker enhver form for samarbeid etter valget.
Sponheim har gjort det klart at han ikke vil samarbeide med en regjering der FrP er med hvis denne fremmer FrP-politikk. Siv Jensen har på sin side garantert at FrP heller ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en borgerlig regjering som de selv ikke er med i.
Dette siste utspillet fra Jensen er en opptrapping i forhold til situasjonen sist vi hadde en borgerlig regjering. Da ble de fleste statsbudsjettene oppgjort i samarbeid med Fremskrittspartiet. men den døren har altså Siv Jensen nå stengt.
Vi forstår ikke hvorfor borgerlige partiledere vil seg selv så vondt. Hvorfor er det nødvendig å bedrive denne typen selvutslettende virksomhet?
Verken Sponheim eller Jensen kan da ha unngått å legge merke til at beskyldningene om borgerlig kaos er de rødgrønnes aller sterkeste argument i valgkampen. Men nå trenger Stoltenberg, Halvorsen og Navarsete snart ikke gjenta dette mer. For de borgerlige demonstrerer jo selv riktigheten av denne påstanden i full offentlighet helt på egen hånd.
Vi synes dette er en ulykkelig situasjon. Vi er overbevist om at det var uenigheten på borgerlig side som gjorde at de rødgrønne vant valget for fire år siden. Det var veldig få stemmer det stod om. Og muligheten for å få til et stabilt flertallsstyre virket nok mer fristende enn fire år med borgerlig strid mellom Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen.
Vi frykter at dette argumentet kan bli av enda større betydning denne gangen. I 2005 hadde vi ingen finanskrise å forholde oss til. Nå står vi imidlertid overfor mye vanskeligere økonomiske forhold. Og de rødgrønne kan effektivt argumentere med at situasjonen er for alvorlige til å eksperimentere med svake borgerlige mindretallsregjeringen som kanskje til og med blir felt av sine egne.
Det har hele tiden vært en gåte for oss hvorfor ikke de borgerlige partiene kan komme til enighet, når de rødgrønne vitterlig klarte det. Vi nekter å tro at det er større politiske forskjeller mellom KrF/Venstre og FrP enn det er mellom partiene på den andre siden.
Blant de rødgrønne samarbeider partier som har vidt forskjellig syn på en rekke saker. Det partiet som har vært drivkraften bak to norske EU-søknader samarbeider med de to partiene som har vært de sterkeste motstanderne av den europeiske unionen.
Arbeiderpartiet er selve arkitekten bak det norske NATO-medlemskapet. SV vil melde Norge ut. De vil i tillegg endre hele vår konstitusjon og avskaffe kongehuset. Det synes ikke Ap og Senterpartiet er noen god ide.
Slik kunne vi ha fortsatt. Men poenget er at disse tre partiene har klart å bygge bro over de interne motsetningene. Det har ikke de borgerlige gjort. De har ikke prøvd engang.
Nå er det ikke lenge igjen til valget og ingen tror det er noen realisme i en borgerlig samling. Men de kunne jo kanskje begynne med å slutte å æreskjelle hverandre. Det er da ihvertfall noe.