Biskop Sommerfeldts påstand minner om totalitære regimers religionspolitikk
Om en forkynner unnlater å holde fram bibelske sannheter fordi det er strid om disse og uenighet blant tilhørerne, da er det tjenesteforsømmelse.
Biskop Atle Sommerfeldt burde da ikke uttale seg så nedlatende om Alv Magnus’ preken i Tomb kirke.
Å tale klart ut fra Skriften er ikke å ri kjepphester eller dosere egne ideologier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Om en forkynner unnlater å holde fram bibelske sannheter fordi det er strid om disse og uenighet blant tilhørerne, da er det tjenesteforsømmelse.
Å skulle gå utenom brennbare tema som en konsesjon til pluralisme er et fremmedelement i en kirke.
Ser ikke biskopen at hans anslag mot forkynnelsens frihet minner om totalitære regimers religionspolitikk?
Når Sommerfeldt sier at etter en luthersk tolkning av liknelsen om hveten og ugrasset har vi alle begge deler i oss, tenker jeg at han blander sammen to ting som Skriften holder fra hverandre.
Nemlig at en kristen er både gammelt og nytt menneske, og at det er et enten–eller: Enten er vi rikets barn, eller så er vi den ondes barn.
Det kan være grunn til å se på hvordan Martin Luther utla liknelsen.
Det kan en lese i fastepostillen for femte søndag etter Kristi åpenbarings dag (sml. WA 17 II, 124-126 eller den gamle Kirkepostillen fra 1862).
Der vil en se at Luther er tindrende klar på at det gode såkornet og ugrasset er forskjellige mennesker. Han er opptatt av at vi må holde oss nøye til Jesu egen utlegning av liknelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som naturlig er, bærer prekenen preg av å tale inn i Luthers egen samtid. Reformatoren tar et kraftig oppgjør med dem som vil tvinge andre til sin tro ved sverd og bål.
Ugrasset viser seg som vranglære, og den skal bekjempes med Guds ord i håp om at villfarne mennesker vender om. Slik kan ugrasset bli hvete.
«Når hveten kommer opp, ser en ugresset. Det vil si at når en rett vil forkynne Guds ord og lære troen forat det skal bli frukt derav, da løper de (falske lærerne) til og setter seg imot det og vil ha åkeren for seg selv. De frykter for at bare hveten skal vokse på åkeren og at deres eget vesen skal forsvinne.» Det sier Luther.
Dette er til alvorlig ettertanke.
