Betaling for hjelp til flukt

Vi er ikke uenig i at dette temaet har vært underkommunisert. Men problemstillingen er større og mer omfattende enn det Dagen presenterer.

Innlegget er skrevet av Bjarte Bruland, statsstipendiat og prosjektlede, Mats Tangestuen, faglig leder og historiker, Jødisk Museum i Oslo, Sigurd Stenwig, historiker, Norges Hjemmefrontmuseum og Olav Bogen, historiker, Norges Hjemmefrontmuseum.

----------

Avisa Dagen har de siste dagene vist til kilder som forteller om jøders betaling for flukt under krigen. Slike hendelser ble omtalt i norsk presse etter at krigen var avsluttet i 1945.

At enkelte jødiske flyktninger betalte mye for hjelp til flukt ble påvist av Ragnar Ulstein allerede på 70-tallet. To av oss har dessuten skrevet om dette tidligere, og vi har alle fire hver for oss samlet inn kilder om denne problemstillingen over lengre tid.

For rundt et år siden besluttet vi å slå arbeidet sammen til et felles forskningsprosjekt. Vi er ikke uenig i at dette temaet har vært underkommunisert. Men problemstillingen er større og mer omfattende enn det Dagen presenterer.

Spørsmålet er hvordan arbeidet med hjelp til flyktninger var organisert, hvilke grupper som fantes, og hvordan flyktningene kom i kontakt med organisasjoner og mer løse grupperinger.

Problemstillinger knyttet til betaling er relevant for hele krigstiden fra 1940–45. Det var mange mennesker som engasjerte seg i arbeidet med flukthjelp, noen av dem rene svindlere. Kildematerialet har vist seg å være stort.

For å kunne slå fast om det generelt ble krevet høyere betaling av jødiske flyktninger enn av andre sivile, er det nødvendig å gjennomgå jødenes flukt mer systematisk, men også se nærmere på kilder som kan tyde på at betaling og utnyttelse av mennesker på flukt var noe som forekom i hele okkupasjonstiden.

Det er også nødvendig å kartlegge hvordan midler som ble samlet inn fra sårbare mennesker på flukt ble benyttet. Vi har allerede avdekket at enkelte motstandsorganisasjoner så på flyktningeeksporten som en inntektskilde for anne motstandsarbeid.

Vi må kunne skille dette fra personer og løse grupper som opererte for egen vinning. Vi har kommet et godt stykke på vei med våre forskjellige innfallsvinkler og kilder, og er i ferd med å bygge opp en mer systematisk database, der flyktninger, aktører og organisasjoner blir kartlagt.

Slikt arbeid er svært tids– og ressurskrevende og selv om vi har kommet et godt stykke på vei, er det mye som gjenstår. Arbeidet vi nå holder på med har stor relevans, fordi spørsmål knyttet til mennesker på flukt også er svært relevant i vår tid.