Ber kirkens medlemmer ta ansvar

Besøkstallene i Den norske kirke er ikke mye å rope hurra for, men det er ikke den største bekymringen til lederen av Kirkerådet, som i dag fyller 60 år.

Det er ned­gangs­ti­der i Den nors­ke kirke. Svein Arne Lindø har mot­tatt den fore­lø­pi­ge til­stands­rap­por­ten for kir­ken han er leder for.

Tal­le­ne som ser­ve­res av Sta­tis­tisk sen­tral­byrå er til­syne­la­ten­de ingen hyg­ge­lig les­ning for ham. I fjor var det 1.370 kon­fir­man­ter færre sam­men­lig­net med året før, ned 3,2 pro­sent­po­eng. Han tar ikke til tå­re­ne av den grunn.

- Det er klart at kon­fir­ma­sjons­tal­le­ne kunne vært høy­ere, men det var spådd å synke mye mer enn det har gjort. Hvis vi ser på nabo­lan­de­ne våre så har kon­fir­ma­sjons­del­ta­kel­sen sun­ket be­ty­de­lig i folke­kir­ke­ne, sier Lindø.

Øko­no­misk an­svar

Lindø snak­ker rolig og be­hers­ket, men når sam­tale­em­net drei­es over til fi­nan­sie­rin­gen av ar­bei­det i Den nors­ke kirke hever han stem­men.

- For at Den nors­ke kirke skal eks­pan­de­re, drive mer dia­ko­nalt ar­beid lo­kalt og kunne støt­te in­ter­na­sjo­nalt ar­beid så er vi nødt til å bidra med per­son­li­ge gaver.

Han leg­ger trykk på «nødt». Lindø ber med­lem­me­ne kjen­ne sitt øko­no­mis­ke an­svar.

Minst like kjært som bloms­ter til da­gens 60-års­ju­bi­lan­ten er tro­lig en penge­gave til Den nors­ke kirke.

Ho­mo­filt sam­liv

På det idyl­lis­ke Sør­lan­det har le­de­ren av Kirke­rå­det fun­net sin oase. Han har arvet hytta etter sine for­eld­re på en grus­vei åtte kilo­me­ter fra Lyng­dal sen­trum. Man møter knapt en bil på den nes­ten én mil lange strek­nin­gen, og in­nerst i Ytre Eike­land lig­ger et hytte­felt rundt fjor­den. En sol­brun Lindø viser meg veien til hytta. Han har ak­ku­rat kom­met opp av det blikk­stil­le van­net og står på bryg­ga.

Når sam­livs­etisk ut­valg le­ve­rer sitt do­ku­ment i høst kan sjøen bli røf­fe­re. Der skal det blant annet rede­gjø­res for ho­mo­filt sam­liv.

- Saken har po­ten­si­al i seg til å skape en de­batt som kan bli vans­ke­lig, kre­ven­de og emo­sjo­nell. På en eller annen måte må kir­ken falle ned på noe og mene noe om denne saken, som gjør at jeg vans­ke­lig kan se at vi fin­ner et re­sul­tat der alle er for­nøyd, sier han.

Færre døpte

Han tvi­ler på at alle som ikke får vil­jen sin kan leve med re­sul­ta­tet. Han kal­ku­le­rer med at flere av de som måtte være ueni­ge i Kir­kens kon­klu­sjo­nen på ho­mo­filt sam­liv kom­mer til å finne seg et annet kirke­sam­funn. Det be­kym­rer ham mest er at vel 1600 færre barn ble døpt i Den nors­ke kirke i 2012 sam­men­lig­net med fjor­året.

- Når det kom­mer til styk­ket er dåp det vik­tigs­te sig­na­let på folke­kir­kens styr­ke og evne til å holde stand i be­folk­ning, når man har så høy med­lems­mas­se som vi har.

I dette til­fel­let er døden mer opp­munt­ren­de enn livet. Lindø peker på den kir­ke­li­ge be­gra­vel­sens po­si­sjon i det nors­ke fol­ket. I Norge er 76 pro­sent med­lem­mer av Den nors­ke kirke. 90 pro­sent be­gra­ves kir­ke­lig.

- Det er et av sig­na­le­ne som viser at Den nors­ke kirke betyr mye for vel­dig mange, sier han.

Or­ga­ni­sa­sjons­liv

I dag fyl­ler han 60 år. Han kan se til­ba­ke på år med le­der­er­fa­ring fra or­ga­ni­sa­sjons­li­vet. Det tror han har vært en vik­tig fak­tor for at han er leder av Kirke­rå­det i dag.

- Du tren­ger ikke å være 60 år for å være leder av Kirke­rå­det, men jeg tror det er vik­tig med mye le­der­er­fa­ring, sier han.

To gan­ger har han blitt valgt til leder for Kirke­rå­det, begge gan­ge­ne med knap­pest mulig mar­gin. I 2010 vant han med 57 mot 56 stem­mer, i fjor fikk han 58 stem­mer, mens mot­kan­di­da­ten fikk 57. Viss­he­ten om at nær halv­par­ten av Kirke­mø­tet øns­ket en annen leder enn ham har han ikke ofret mange tan­ker.

- Med et så «close race» var selve valg­pro­ses­sen vel­dig slit­som. Jeg for­stod begge gan­ge­ne at dette var vel­dig jevnt. Det er kre­ven­de. Når re­sul­ta­tet fore­lå og det var av­klart så var jeg nødt til å tenke: Nå er du valgt, og da har du hele kir­kens støt­te. Jeg kan ikke være leder av Kirke­rå­det og sam­ti­dig tenke at jeg bare har støt­te av cirka halv­par­ten av Den nors­ke kirke. Det vil være en umu­lig le­der­stil­ling å iva­re­ta på de pre­mis­se­ne.

Når val­get var av­gjort var han ikke i tvil om at han hadde støt­te. Han for­tel­ler at han hele tiden opp­lev­de å få re­spekt fra mot­kan­di­da­tens til­hen­ge­re.

- Jeg vil aldri være enig med alle i Den nors­ke kirke i alle saker, men som leder kjen­ner jeg at jeg har støt­te.

Enkel fei­ring

I dag ven­ter en enkel fei­ring i pa­rets hjem i Sand­nes. I mor­gen er fe­rien slutt. Med to job­ber er det intet hvile­hjem å være Svein Arne Lindø. Han job­ber 70 pro­sent som helse- og so­sial­sjef i Ei­ga­nes og Ta­stad bydel i Stav­an­ger. Res­ten går med til le­der­job­ben i Kirke­rå­det. Han inn­røm­mer at det er kre­ven­de med to job­ber. Ikke bare for ham selv, men også for fa­mi­li­en.

- Det har gått ut­over mu­lig­he­ten for so­si­al del­ta­kel­se. Det viss­te vi når jeg sa ja til å bli valgt til leder av Kirke­rå­det. Det har ikke kom­met som en over­ras­kel­se, men det er en pris å be­ta­le.

- Hen­der det at noen sier ifra hvis det blir for mye?

- Ja, sær­lig de som står meg nær sier det. De mer­ker at jeg ofte er litt lite til­ste­de, fordi det kver­ner oppi her, sier han, og fører peke­fin­ge­ren opp mot tin­nin­gen.

- Sam­ti­dig har jeg vel­dig bred støt­te av kona og fa­mi­li­en el­lers, for de vet hvor mye det betyr for meg å være leder i kir­ken, og å få gjøre den job­ben.