Barns rettigheter og trosfriheten

Det er helt avgjørende at trossamfunn, som andre organisasjoner som mottar tilskudd i Norge, i stor grad skal få virke ut fra sitt eget verdisyn og, uten utidig innblanding fra staten eller andre.

I dag (fredag 21.06, red. anm.) legger jeg frem ny lov og melding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Noe av det viktigste for meg er å løfte frem den samfunnsskapende kraften til våre tros- og livssynssamfunn. I lovforslaget legger vi særlig vekt på barns trosfrihet og rett til medvirkning.

Foreldre har i kraft av sitt foreldreansvar både en rett og en plikt til å veilede sine barn om tros- og livssynsspørsmål. Foreldre har dessuten rett til å velge opplæring og undervisning i samsvar med egen overbevisning; Til å fortelle barn om deres syn på verden, på mennesket, og på en gud eller guder. Til å ta barna med på møter og aktiviteter i sin menighet eller sitt samfunn. Alt dette er viktig for barnets religiøse identitet og utvikling. En rett som er forankret i menneskerettighetene.

Samtidig er det viktig å anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Barns rett til å medvirke og bestemme selv i spørsmål om tro og livssyn er derfor av stor betydning, og må skje i takt med barnets økende alder og modenhet. Det innebærer at vi, både som foreldre og trossamfunn, gir barnet trygghet for at de blir tatt imot der de er og med det de bærer på, og at vi viser at deres mening betyr noe.

Tros- og livssynssamfunnene er opptatt av barna. Mange tilbud er rettet mot barn og unge: trosopplæring og aktivitetstilbud av ulike slag, fra babysang og barnekor, til idrettsaktiviteter og andre fritidstilbud. Noen trossamfunn tilbyr også skole og undervisning. For mange barn er tilknytningen til trossamfunn en stor del av oppveksten, og trossamfunnet er både en sosial arena og en arena for tro og religiøs praksis.

Jeg tror det er viktig, både for tros- og livssynssamfunnene og samfunnet for øvrig, at vi får mer åpenhet og innsyn i det som skjer i samfunnene. Derfor foreslår jeg i ny lov at samfunnene skal rapportere noe mer enn i dag, og at det også gis mulighet for at det kan bes om rapportering om særskilte forhold. Slik åpenhet tror jeg fører til mer forståelse og toleranse for det mangfoldet tros og livssynssamfunnene representerer. Vi kan ha ulike syn og ulike levesett, men lever samtidig side om side.

Selv om tros- og livssynssamfunnene i all hovedsak er trygge og utviklende arenaer for medlemmene, er det dessverre ikke alltid slik. Reglene om at noen alvorlige forhold i et tros- eller livssynssamfunn kan få betydning for tilskuddet fra staten, har til nå vært uklare. Det er gjort tydeligere i nytt lovforslag, selv om terskelen for å nekte tilskudd fortsatt skal være høy.

Det avgjørende er at alle barn – helt uavhengig av barnets eller foreldrenes religiøse tilknytning – har rett til en god og trygg oppvekst. Med god veiledning, omsorg og varme. Dette ansvaret bærer vi sammen, som foreldre, som trossamfunn og som storsamfunn.

Det finnes dem som stadig argumenterer for at tilskudd fra staten skal styre det indre liv i trossamfunnene. Det mener vi er feil. Det er helt avgjørende at trossamfunn, som andre organisasjoner som mottar tilskudd i Norge, i stor grad skal få virke ut fra sitt eget verdisyn og, uten utidig innblanding fra staten eller andre.

Dette handler om grunnleggende verdier og rettigheter, og ikke minst om religions- og livssynsfrihet. Samtidig gjelder norsk lov for alle, og det går en grense hvis barn eller andre medlemmer av et trossamfunn utsettes for krenkelser. Med den nye loven mener jeg vi tydeligere viser hvor denne grensen går, samtidig som vi understreker trosfriheten til både foreldre og barn.