Barn uten identitet – uten fremtid

For å få opphold i Norge må man kunne vise hvem man er. Ikke alle vil det. Flesteparten vil verken lyve for Staten eller bløffe lokalsamfunnet – men de klarer heller ikke å fortelle hvem de er.

I Norge lever det i dag over 300 barn uten gyldig identitet. En ny rapport fra NOAS, Redd Barna og Norsk Folkehjelp slår fast dette. Disse barna er fratatt sine muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med sine jevnaldrende. De har lov til å være her i landet, men de blir marginalisert, passivisert, oversett, leker og lever uten verdighet og har mistet håpet om å få delta i samfunnet på lik linje med oss andre.

Hvorfor er det slik? Disse barna klarer ikke å fortelle Staten hvem de er. De er identitetsløse, uten ID. Mange av dem måtte flykte sammen med foreldrene sine fra hus og hjemland på grunn av krig, uro, forfølgelser, nød og andre forhold. De hadde ikke noe valg.

Et barn blir med sine foreldre når familien tvinges til å reise. Det er foreldrenes valg å flykte. De flykter til et land som de håper vil ta imot dem. Norge har i lang tid hatt et hjerterom for slike familier på flukt, særlig for barna. Her kan familien finne trygghet og se frem til en fredelig og rettferdig fremtid – det er i alle fall håpet.

For å få opphold i Norge må man kunne vise hvem man er. Ikke alle vil det. De vet at om de viser sine identitetspapirer så blir de bortvist. Da er det bedre å satse på lureri og bløff – utholdenhet kan gi gevinst. De færreste er der.

Flesteparten vil verken lyve for Staten eller bløffe lokalsamfunnet – men de klarer heller ikke å fortelle hvem de er. Det er ikke mulig å fremskaffe de nødvendige identitetspapirene, helst et gyldig pass. De er avskåret fra å reise tilbake til landet de flyktet fra for å skaffe seg et slikt dokument. Det sier seg selv. Dette er ofte administrativt dysfunksjonelle land som ikke aksepterer at de dro, og i hvert fall ikke er behjelpelig med å fremskaffe manglende dokumentasjon. For eksempel Taliban styrte områder.

Noen flyktninger tilhører folkegrupper som rett og slett ikke registreres offentlig, og dermed ikke har rett til skolegang eller andre goder i deres hjemland, og langt ifra pass. Eventuelt kommer de fra fjerntliggende landsbyer som ikke teller med i et lands befolkning.

Andre familier ble kanskje registrert i hjemlandet, men ikke helt korrekt. Analfabeter sjekker ikke så nøye detaljer, og har heller ikke en skrivebordsskuff stående klar for sikker oppbevaring av dokumenter.

Enkelte familier blir frastjålet alt underveis i flukten.

Enkelte ambassader rører ikke en finger, uten atskillige bestikkelser, dessuten jobber personalet for en stat som helst ikke legitimerer at landets borgere flykter eller utvandrer.

Disse papirene som Staten etterspør, helt riktig og i henhold til lover og bestemmelser, er dessverre ikke så lett å fremskaffe på lovlig vis – og noen ganger ikke i det hele tatt.

Konsekvensen er at disse barna blir fratatt sin lek, utdannelse, helse og arbeidsmuligheter. Men det største tapet er tapet av verdighet og fremtidshåp, Statens verdighet og barnas håp. Denne praksisen og lovanvendelsen er ikke så bra verken for barna, familiene eller Norge. 300 barn – det er over 10 skoleklasser! De må ikke behandles som annenrangs mennesker av en stat som er opptatt av menneskeverd!