Barn som teknologi- og velferdsprodukt
Det er politisk dårskap å lovfeste en garanti for fravær av lidelse i enkeltmenneskers liv, både fordi det er en umulighet i seg selv, og fordi det alltid går utover andre mennesker.
Stortingsflertallet har banket gjennom endringer i bioteknologiloven som står for et radikalt annerledes syn på barn, foreldreskap og genetisk arv.
Likeverdstanken er forlatt, rettigheter satt til side, barn er omgjort til et teknologi- og velferdsprodukt som fellesskapet pålegges å finansiere. Barns familietilhørighet, identitetsbygging og tilknytning teller ikke mer når voksne skal garanteres avkom.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lovendringene baner vei for et inhumant samfunn der grunnleggende menneskerettigheter og FNs Barnekonvensjon trumfes av teknologi og rendyrket individualisme, der fraværet av etisk resonnement gir kommersielle krefter fritt leide.
Hverken Ap, SV eller Frp ønsket å svare på hva fremtidsutsiktene for barn med trisomier kommer til å bli, sett i lys av tallene fra land som har praktisert tidlig fosterdiagnostikk. Svaret er jo gitt: 98–99 prosent aborteres. Men det vil ikke opposisjonen snakke høyt om.
Opposisjonspartienes mantra var «trygghet for kvinnen», «trygge svangerskap», «retten til informasjon». Men ingen svangerskap er trygge – hverken for mor eller barn.
En bekymringsfri foreldretilværelse er de færreste unt, uansett hvor friskt og sunt et barn blir født; fysiske og psykiske tildragelser i oppveksten kan endre bildet totalt.
Det er politisk dårskap å lovfeste en garanti for fravær av lidelse i enkeltmenneskers liv, både fordi det er en umulighet i seg selv, og fordi det alltid går utover andre mennesker. Alvorligst er det likevel at opposisjonen brukte «trygghet» som synonym for «kvalitetsgaranti» for barnets egenskaper...
Ap, Frp og SV vendte det døve øret til appellene om å hegne om de etiske skansene som enda fantes i bioloven. Dermed står døren på vidt gap for teknologisk barbari: Barn vil kunne designes, «kvalitetssikres» og omsettes som vare, på voksnes premisser.
Barnet taper alt – rett til egne foreldre, til å være et rettssubjekt, til likeverd og respekt for sine unike egenskaper. Fertilitetsindustrien gnir seg i hendene.
Opposisjonens «seier» i Stortinget er et rent tap – sivilisatorisk og i et humant perspektiv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Alt som var bygget opp for å ivareta personer og familier med spesielle behov, vil undergraves av et lovverk som gjør det legitimt aktivt å lete etter og frata fostre med utviklingsavvik livet. Barnet blir ikke lenger akseptert som det er, men må innfri genetiske helsekrav for å få leve opp.
Fratatt retten til å vokse opp hos egne foreldre, blir barnet et planlagt teknologisk produkt plassert hos (minst) en vilkårlig person med oppdraget: Vær mitt lykkebarn, så skal du aller nådigst få vite hvem din far/mor er når du blir 15...
Hva vil lovendringen gjøre med oss? Hvordan vil samfunnets holdninger til foreldre som velger å bære frem barn med spesielle behov bli? Allerede nå skal man ikke langt ned i kommentarfelt for å se dem stemplet som en samfunnsbyrde. Hva med offentlige tjenester for disse familiene? Etter hvert som behovene blir borte – fordi personene er eliminert – blir tjenestene en sannsynlig salderingspost.
Hva med synet på barn, familietilhørighet og slekt i et samfunn som nå konstruerer familier på tvers av naturens orden? Selv rustet med all verdens toleranse vil det bli uoversiktlig.
Barns tilhørighet blir utfordret. Barns tillit til voksne likeså. Hva er en forelder?! Fedres fravær i barns oppvekst vil merkes.
Parforhold vil måtte vurderes opp mot partenes biologiske identitet. Samfunnet fragmenteres – og blir et lettere bytte for krefter med maktambisjoner.
Loven setter oss tilbake til den sterkestes rett, til en brutalitet uten respekt for menneskelivet, uten øye for de med størst omsorgsbehov, uten øye for barns rettigheter.
Hva gjør gode krefter i en slik situasjon? De finner sammen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det gjorde inntrykk å lytte til Per Olaf Lundteigens siste innlegg i stortingsdebatten, likeså Mathilde Tybring-Gjeddes og Margret Hagerups innlegg, for ikke å snakke om å se hvordan Kjersti Toppe og Geir Jørgen Bekkevold kjempet som løver dagen igjennom.
Det blir nødvendig å samles om en felles verdiplattform som kan sikre samfunnets forankring i Menneskerettighetene, Barnekonvensjonen og kristen-humanismens menneskesyn.
