Aviser med meninger

I et stort oppslått intervju i siste nummer av fagbladet Journalisten svinger eks-statsråd Kristin Clemet pisken over den politiske korrektheten i norsk presse. Sjelden har vi vært mer enig i det den tidligere
Frispark-spaltisten i DagenMagazinet sier.
Utgangspunktet er en sak om Aftenposten, avisen som igjen har blitt
landets største. Etter 29 år bak VG har Aftenposten igjen inntatt opplagstoppen i norsk presse.
Journalistens artikkel tar for seg Aftenpostens utvikling fra Høyre-organ
til avis tilnærmet uten politiske preferanser. Kristin Clemet er glad for
at meningsmangfoldet i avisen har blitt større. Men hun gremmer seg over
lederartiklene.
- Avpartifiseringen har ført til at de har blitt meningsløse i ordets mest
bokstavelige forstand. Lederne er så konsensuspregede at de kunne stått i
hvilken som helst norsk avis. Og hvis det er klare meninger i lederne, så
er det som regel lite som minner om borgerlig tenkning, sier Clemet til
Journalisten.
Hun mener de aller fleste norske aviser befinner seg til sentrum-venstre i
politikken. Noe av grunnen er redaksjonelle medarbeidere som hopper fra
venstresidens aviser til de som tradisjonelt har vært på høyresiden.
Det kanskje fremste eksempelet på denne typen journalistiske klassereiser
finnes nettopp i Aftenposten. Dagens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd var
sentral i kommunistpartiet AKP (m-l) på 70-tallet. En periode var hun til og
med leder for Rød Valgallianse.
Haugsgjerd har også vært redaktør for Dagsavisen, som har en fortid som
organ for Arbeiderpartiet. Men i dag leder hun altså avisen som helt frem
til Egil Sundars avgang i 1990 nærmest var et kamporgan for å skaffe
landet en borgerlig regjering.
Vi ser ikke på dette som en utelukkende negativ utvikling. Folk må få lov
å endre meninger uten å bli møtt med yrkes- eller posisjonsforbud for
holdninger eller politiske engasjementer de hadde flere tiår tilbake.
Men Kristin Clemet har åpenbart rett i at denne typen journalistmigrasjon
lett fører til en utvasking av meningene på lederplass i avisene. Slike
redaksjonelle forflytninger er helt utenkelige andre steder i Europa. Det
er langt på vei snakk om et norsk fenomen.
For oss handler ikke denne problematikken bare om politiske spørsmål. Den
politiske korrektheten og konsensustenkningen gjelder også på mange andre
områder. Hvem tør for eksempel utfordre den kompakte majoriteten i etiske
og religiøse spørsmål? I hvert fall ikke landets største aviser.
Det er en av grunnene til at DagenMagazinet finnes. Vi er en
opposisjonsavis i ordet rette forstand.
Ikke bare mot den sittende regjering, selv om vi så absolutt ønsker den
byttet ut. Men vi er også i opposisjon til sekulariseringen av samfunnet.
Til det teologiske forfallet i kirken. Til islamiseringen. Til den
ensidige fordømmelsen av Midtøstens eneste demokrati i norsk offentlighet
og presse.
Vi tror det er flere enn Kristin Clemet som etter hvert begynner å ønske
seg aviser som virkelig mener noe igjen. Derfor har vi tro på fremtiden for
DagenMagazinet.